Betenkning 270845

Innstilling fra prestekomiteen på Lillehammer.

Betenkning

vedrørende behandlingen av de norske kvinner som har stått i forhold til tyskere i okkupasjonstiden og av de barn som er følgen av dette forhold.

Utarbeidet ved en komité valgt av prestekolonien på Lillehammer 1944, bestående av

res.kap. Valen-Sendstad,

kallskapellan H.C. Christie,

sogneprest Ole B. Meyer,

advokat Eilif Moe,

fru Julie Krohn-Hansen.

Oversendt til Utvalget for krigsbarn.

Oslo, 27.8.1945.

Ingvald B.Carlsen (sign)

Tlf. 62203.

Betenkning

om hva som bør gjøres etter krigens opphør med de kvinner som under okkupasjonstiden har stått i seksuelt forhold til tyske militære og civile personer - og hva som bør gjøres med de barn som er blitt følge av slike forhold.

1. Spørsmålet som ledd i en serie av beslektede tilfelle av svik mot fedrelandet. Det spørsmål som skal optas til behandling i denne betenkning utgjør bare én side av det store problem som er oppstått under denne krig:

Hvordan skal man behandle den svik, som er utvist av så store dele av befolkningen overfor de grunnleggende verdier i det nasjonale samfund - kjærlighet til fedrelandet, troskap og loyalitet overfor de lovlige myndigheter og samhold mellem de enkelte folkelemmer.

I ale de okkuperte land har - øiensynlig i sterkere grad enn under tidligere kriger siden nasjonalitetstankens gjennombrudd - et anselig antall borgere sveket disse grunnleggende verdier og innlatt seg i samarbeide med fienden i forskjellige former, fra det militære forrederi til den forsiktige økonomiske samvirken og den indifferente passivitet. Til disse svikere hører da også de kvinner som har stått til disposisjon i seksuell henseende for fiendens militærpersoner og sivile tjenestemenn.

Hvorvidt denne svik har vært mere utbredt i Norge enn i de øvrige land, savner en den nødvendige oversikt til å kunne avgjøre. Det er tilstrekkelig å konstatere at den også her i landet har vært så utbredt at den representerer et meget alvorlig problem, som må tas opp til behandling og finne en løsning, som kan forhindre at folkemoralen lider en skjebnesvanger og uoprettelig skade.

Den særlige form for svik som er gjenstand for denne betenkning er så meget alvorligere fordi den gjennom de barn som i meget stor utstrekning har vært en følge av forholdet, vil bety en varig belastning på samfundet.

2. Hvor mange kvinner og barn dreier det seg om?

Komiteen har forsøkt å gjøre seg opp en mening om forholdets utstrekning - både forsåvidt angår antallet kvinner som antallet barn. Dessverre er det materiale som komiteen gjennom sine undersøkelser har kunnet fremskaffe - ifølge forholdets natur så mangelfuldt at det er helt umulig å komme til et nøiaktig resultat. En er derfor henvist til anslagsvise beregninger.

I Rediess’ bok “Lebensborn” fra 1942 er antallet av tyskerne registrerte barn inntil da oppført med med ca. 2000. Regner man med at de registrerte barn neppe utgjør mere enn halvparten av de virkelige fødte barn på det tidspunkt må man altså allerede i 1942 komme til et totalantall av minst 4000. Med en økning som har funnet sted i de 2 år som deretter er forløpet - en økning som må antas å være forholdsvis større enn de foregående år - kommer man til et tall av 8-10000. Dette er også for komiteens medlemmer nevnt langt høiere tall, men komiteen har funnet det forsiktigst å regne med dette tall som muligens endog kan vise seg å være for høit ansatt.

Hvis man ut fra dette tall skal slutte seg til det totale antall kvinner som har stått i mere eller  mindre varig forhold til tyskere vil man ut fra den sikre antagelse at det er en mindre del av forbindelsene som har medført barn, komme opp i et totalantall kvinner som utgjør fra 30000 - 50000.

Disse kvinner tilhører alle samfundslag og typer - fra societetsdamen til gatepiken - med alle avskygninger av moral fra den mere ideelt betonede til den laveste prostitusjon. En del av de kvinner det her gjelder har inngått ekteskap med sine tyske forbindelser, andre er forlovet - med eller uten ekteskap for øie - men for den største dels vedkommende gjelder det løse forbindelser.

Som nevnte foran er det av tyskerne opptatt registre over en del a de barn som er kommet til verden som følge av disse forbindelser. Dette gjelder først og fremst dem, som er født på de av tyskerne etablerte fødehjem eller opptatt i de barnehjem som er opprettet. Videre må det vel antas at også de barn til hvilke der har vært ydet bidrag er registrert. Når komiteen anslå antallet av disse barn til halvparten av det totale antall er det ut fra den betraktning at en stor del barn er opptatt i mødrenes familier eller på annen måte er søkt holdt utenfor tyskerne.

I hvilken utstrekning det er foregått registrering av kvinner, har komiteen ikke på det rene. At mødrene til de registrerte barn er oppført kan man vel imidlertid gå ut fra. Som middel til å kunne konstatere kvinner som har stått i forhold til tyskere har man på norsk side da først og fremst fødselsregistrene, dernest sykehus og legejournaler for de venerisk smittede og endelig politijournaler fra de razziaer og oppbringelser som har funnet sted i de forløpne år. Det sier seg imidlertid selv, at disse midler er meget utilstrekkelige. Man vil da være henvist til senere bevisopptagelser i forbindelse med en eventuell forfølgelse av disse kvinner.

Etter hva komiteen har brakt på det rene er allerede en del barn og kvinner, særlig da de som er gift eller forlovet med tyskere sendt til Tyskland. En kan imidlertid gå ut fra at den overveiende del av kvinnene og barna fremdeles oppholder seg her i landet og ved krigens opphør vil gjøre de. De barn som ikke befinner seg på de tyske anstalter, er da vel fremdeles hos sine mødre eller disses familie. Noen er allerede adoptert av andre eller opptatt i fremmede familier.

3. Spørsmålets stilling i den almindelige opinion.

Det er naturlig at sviken i dens forskjellige former har vakt stor forargelse hos den rettenkende del av folket og fremkaldt en reaksjon som har gitt seg utslag i et mere eller mindre reflekteret krav på drastiske forholdsregler overfor svikerne. Særlig sterk er forargelsen over kvinnenes adfærd og det kan konstateres et utbredt krav om at såvel de som de barn, som er frukten av deres svik, efter krigen skal sendes til Tyskland. I sin ureflekterte form bunder dette krav i ønsket om å rense folkelegemet for den skamflekk som gjennem disse kvinners adfærd er påført nasjonen og for de synlige og varige beviser herfor som barna representerer, samtidig som man på en lettvindt måte vil kvitte seg med et ubehagelig problem. I sin mere reflekterte form hviler kravet - særlig for barnas vedkommende - på forskjellig grunnlag, dels hensynet til barna selv, dels hensynet til landets sikkerhet i fremtiden.

4. Prinsippielle synspunkter.

Som foran fremholdt krever hensynet til folkemoralen at det gripes inn mot sviken i alle dens former. Det er både statens og kirkens rett og plikt å reagere - hver av dem etter den myndighet som er gitt dem av Gud. Statens reaksjon må skje under det sikte å gjenopprette og opprettholde respekten og lydigheten overfor landets love og grunnleggende verdier og verne landets sikkerhet. Kirkens reaksjon skjer under det sikte å frelse de skyldige fra dydens vei, redde barna fra overlast, gjenopprette folkemoralen og å støtte landets verdslige myndigheter.

1. Den almindelige bakgrunn for sviken.

Før vi går over til å drøfte de forholdsregler som bør følges til oppnåelse av disse mål er det nødvendig å analysere ondet for å forsøke å finne dets ret. Hva kan så grunnen være til at så mange mennesker innom vårt samfunn er kommet inn på svikets vei?

Denne krig er mere enn noen annen krig i nyere tid preget av ideologiske motsetninger. Disse motsetninger har i de fleste land i ly av den demokratiske frihet og tolerance vokset frem på bekostning av selve den demokratiske ide, folkets samvirke til hele samfunnets beste. Derved er det oppstått en skjebnesvanger kløvning i folket som uundgåelig måtte komme til å tre skarpt frem i lyset i en krig som denne. Men de ideologiske motsetninger alene forklarer ikke sviken mot fedrelandet - samarbeidet med fienden. Det har også ført vært store motsetninger i et folk, men forsvaret mot landets fiende har forenet det og fått det til å glemme motsetningene. Når så ikke er skjedd i denne krigen må grunnen ligge dypere. Vi står da her overfor det fenomen som har preget vort kulturliv i de siste generasjoner: den stadig fremadskridende relativisering og oppløsning av moralbegreper og verdier, som skulle hatt binnemakten i folkets mentalitet og hvorunder man mere og mere har mistet forståelsen av at friheten kun kan opprettholdes når den brukes under ansvar og er bunnet av hensynet til hvad plikt og troskap mot fedrelandet og dets myndigheter krever. Gudsfrykt, moral, fedrelandskjærlighet og pliktfølelse, som har vært vort lands styrke, er under denne prosess blitt sekundære verdier hos en stor del av folket, geneviljen og begjæret etter nydelse den primære drift.

Det er klart at med en jordbund forberedt på denne måte vil en tilstand som den okkupasjon vi har vært gjenstand for nødvendigvis bringe alle slette instinkter frem i lyset. Vort samfunns reaksjonsmidler er lammet, så man tilsynelatende straffritt har kunnet hengi sig til den fulle utfoldelse av sitt begjær og sine lyster.

Til ytterligere å forvirre begrepene har det også selvsagt bidradd, at en ensrettet presse går inn for og forherliger samarbeidet med fienden og forhåner alt som før var de bærende krefter i samfundet. Svake karakterer vil herigjennom miste sin motstandskraft og med sine forkvaklede begreper bli et lett bytte for denne propaganda. En uberegnelig skade er også forvoldt ved den indifferente passivitet som store dele av vort folk har utvist i denne tid. Det er således en kjennsgjerning at en stor del av svikerne fremdeles den dag i dag er uten forståelse av sin svik, ja for fullt alvor betrakter seg som de sanne fedrelandsvenner. Dette kan synes en høitidelig forklaring, når det gjelder de kvinner vi i denne betenktning skal beskeftige oss med. Her ligger det uhemmet lastefullhet som har drevet dem til å gi etter for sine drifter, hvor det har faldt bebeiligst. Vi antar imidlertid at også her har foranstående almindelige synspunkter til en viss grad sin gyldighet. For det første finnes det ganske sikkert endel kvinner, for hvem de ideologiske prinsipper har spilt en stor rolle. Dette gjelder da særlig de kvinner som sympatiserer med N.S. og dermed med tyskerne. Dernest må det være berettiget å gå ut fra at vi ikke ville ha hatt på langt nær så stort antall svikende kvinner uten den oppløsning av moralbegrepene og de nasjonale verdier som foran omhandlet.

Selvsagt gis det også her som i andre krigførende land kvinner for hvem den hemningsfri hengivelse til lasten har vært den eneste drivfjær, lettet som utøvelsen har vært ved forholdets anonymitet og ved den beskyttelse som er blitt gitt det av de fungerende statsmakter og okkupasjonsmakten. Disse er kanskje i flertall i vårt land. Det er ikke lastefullheten i seg selv som skal bedømmes men sviken, og her står alle kvinner likt, både hva den objektive handling og den subjektive svikervilje angår. De vil derfor i det følgende bli behandlet uten gradering.

2. Oppgjør med svikerne.

I den saneringsprosess som må finne sted etter krigen må alle krefter settes inn - de verdslige myndigheter såvel som kirken og skolen - for å gjenreise folkemoralen og bringe de verdier i høisetet igjen uten hvilke en fri nasjon ikke kan eksistere. Som et ledd i denne process må også inngå oppgjøret med svikerne. Et ordnet samfunn kan ikke se gjennom fingrene med en svik mot dets helligste verdier og folkeopinionens krav kan ikke neglisjeres uten at det oppstår fare for at folket tar saken i sin egenhånd. Men oppgjøret må skje i former som er et så høit utviklet rettsamfund som vårt verdige. Den enkeltes sak må prøves - det være av de ordinære domstole eller dertil nedsatte kommisjoner - og grunnlovens bud at nogen kan dømmes uten etter lov må respekteres.

Hvor det blir tale om straff må denne ikke fravike de principer som ligger til grunn for vårt lands strafferettspleie - øiemed må være å forbedre de skyldige og bringe dem tilbake til samfundet samtidig som straffen må være egnet til å opprettholde og utvikle respekten for samfunnets rettsorden. Denne fremgangsmåte vil ganske sikkert møte mange vanskeligheter og legge byrder på staten, ikke minst ved straffenes gjennomførelse, men man kan ikke se bort fra at samfundet selv har sin del av ansvaret for den tilstand som har ført til at så mange har sveket, og selv om den enkelte må være ansvarlig for sine handlinger, må det hele samfund være med å bære den byrde som gjenreisningen vil medføre.

-------

Vi går hermed over til den detaljerte behandling av de to spørsmål som skal behandles i vår betenkning:

1. Hvordan skal det forholdes med kvinnene?

2. Hvordan skal det forholdes med barna?

Disse to spørsmål har vidt forskjellig innhold:

For kvinnenes vedkommende gjelder spørsmålet deres brøde og hvilke former samfundets reaksjon mot denne skal gis.

For barnas vedkommende gjelder spørsmålet derimot hvordan disse barn som selv er uten skyld i sin skjebne skal behandles for at de kan bli lykkelige og nyttige medlemmer av det menneskelige samfund.

5.  Behandling av kvinnene.

Vi begynner med det første spørsmål. Det gjelder her et indre anliggende som vi selv må gjøre opp. Det er norske kvinner som har forbrudt seg mot vårt samfund. Det første som må gjøres  er da å undersøke om det i vår lovgivning finnes bestemmelser som rammer dette forhold og belegger det med straff. Vi kommer dermed over til problemets juridiske side:

1. Hvilke lovbestemmelser har vi?

1. Straff.

I vår førkrigslovgivning finnes ingen bestemmelser som direkte rammer de heromhandlede kvinner og deres kvalifiserte forhold. Straffelovens kapitel 8, om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, har forskjellige bestemmelser om norske undersåtters forhold til fienden. Men disse gjelder alle grovere handlinger, som forrederi o.lign. Heller ikke under krigsartiklene i den militære straffelov finnes bestemmelser som rammer omgang med fienden under okkupasjonen. I erkjennelse av denne mangel på straffebestemmelser siktende til å ramme uverdige forhold under okkupasjonen, har Den norske regjering i London utstedt en provisorisk anordning av 22.1.1942 om tillegg til straffelovgivningen om forrederi. Dens §1 er sålydende:

"Den som opprettholder medlemskap i, søker om eller samtykker i å bli medlem av N.S., nasistisk hird eller annen organisasjon, som yter fienden bistand eller som medvirker hertil, straffes med tap for bestandig eller for et bestemt antall år av almen tillit. Som tilleggstraff kan anvendes bøter på inntil 1 million kroner. Denne bestemmelse anvendes ved siden av strfl.kap.8 om forbrytelser mota statens selvstendighet og sikkerhet og kap.9 om forbrytelser mot Norges statsforvaltning og statsoverhode og den militære straffelovs krigsartikler."

Som det vil sees rammer heller ikke denne bestemmelse de heromhandlede kvinner, medmindre de har vært organisert politisk. Men det har vel sikkert de allerferreste vært. Som resultat av disse undersøkelser kan det altså konstateres, at det ikke gis noen lovbestemmelse som direkte rammer det heromhandlede forhold: seksuell omgang med fienden.

Det må da subsidiært undersøkes om det gis andre lovbestemmelser, hvorved de kan rammes. I første rekke skulle da her komme bestemmelser som rammer det usedelige forhold i sin almindelighet, idet den særlige omstendighet, at det er skjedd ved forbindelse med fienden da kunne regnes som en skjerpende omstendighet. Heller ikke ad denne vei kommer man imidlertid langt. Usedelig trafikk er som sådan ikke straffbar etter norsk lov. Det må foreligge særlige omstendigheter. Den viktigste bestemmelse her er strfl.§378, som straffer med fengsel inntil 3 måneder den som enten ved ord, tegn eller uanstendig oppførsel på offentlig sted eller på noen måte som er egnet til å vekke offentlig forargelse, utvetydig oppfordrer eller innbyr til utukt - altså det en kaller kapring.  Her er forbrytelsen ikke den usedelige trafikk i og for seg, men de ledsagende omstendigheter. Det er måten forbindelsen innledes på som er straffbar, fordi den vekker offentlig forargelse. Uttrykket "på noen måte som er egnet til å vekke offentlig forargelse" rammer derfor ikke det forhold i og for seg at det er med fienden forholdet innledes, selvom dette kan vekke forargelse nokk.

Også ved denne bestemmelse vil en del tilfeller utvilsomt kunne rammes, idet det i stor utstrekning ganske sikkert har forekomet kapring. Det burde imidlertid bli et vanskelig bevisspørsmål å bringe bestemmelsen i anvendelse, idet det jo vil medgå en kortere eller lengere tid før forholdet kan påtales. Løsgjengerloven /vi sikter her til førkrigsloven av 1900, idet vi ikke finner grunn til å innlate oss på den nye "lov" av 1942" dens §4 setter straff for den som hengir seg til ørkesløshet eller driver omkring under sådanne forhold, at det er grunn til å anta at han helt eller delvis skaffer seg midlene til sin livsførsel ved staffbare handlinger eller ved andres ervervsmessige utukt. Heller ikke denne bestemmelse rammer dette forhold, medmindre der foreligger kapring og dertil må det foreligge ervervsmessig prostitusjon. De fleste kvinner har vel imidlertid nå et eller annet arbeide som de kan sies å leve av.

Vi har hermed gjennomgått de straffebestemmelser vi råder over hvor det gjelder det heromhandlede forhold. Det vil sees, at det ikke foreliger noen omfattende bestemmelse som rammer alle kvinner det her gjelder, og at de særlige bestemmelser etter sin ordlyd i sin praktiske utøvelse er lite effektive.

2. Grunnlovens §97.

For å kunne ramme forholdet effektivt trenges det således en ny lov, som generelt rammer enhver kvinne som har innlatt seg med fienden. Men på grunn av grunnlovens §97, som har forbud mot å gi love tilbakevirkende kraft, et prinsipp som ikke kan fravikes, er det ikke tilstrekkelig at loven kommer etter krigens opphør. Den måtte kommet før og ville heller ikke da ramme andre forhold enn dem som utvises etter lovens ikrafttreden.

De danske jurister mener å kunne forsvare å gi loven tilbakevirkende kraft ut fra den tankegang at de nødvendige lover ikke har kunnet gis og offentliggjøres i ordinære former, men selvsagt ville vært gitt og bekjentgjort om man hadde hatt midler til det. De hevder derfor at prinsippet om ikke-tilbakevirkning under slike forhold lammer samfundets reaksjon og kommer mulig forbryteren til gode. Heller ikke en sådan ny lov vil derfor kunne bli effektiv.

3. Andre forholdsregler?

Når det således ikke kan regnes med effektive straffe-bestemmelser blir spørsmålet om det ikke på noen annen åte kan gis uttrykk for samfundets reaksjon overfor disse kvinner. Det kan ikke sees bort fra at det er et - etter vår mening berettiget folkekrav, at det reageres, og det vil være litet tilfredsstillende, om det ikke skulle finnes midler til å imøtekomme et sådant karv, i rimelig utstrekning.

4. Deportasjon.

Da folkekravet i første rekke går ut på deportasjon til Tyskland finner komiteen å burde ta dette spørsmål opp til behandling først. Det må da først undersøkes om det er adgang til sådan deportasjon. De kvinner det her gjelder, er norske statsborgere. De kan da ikke utvises av riket etter noen någjeldende bestemmelse. Dette gjelder også de kvinner som er gift med tyskere, sålenge de ikke har forlatt landet. Selvom man ved en forandring i vår statsborgerlov kunne berøve dem deres norske statsborgerrett ville man ikke etter gjeldende internasjonale regler kunne sende dem til Tyskland - herfra alene unntatt de kvinner som er gift med tyskere. For å kunne sende de andre ut av landet må det da treffes en overenskomst med Tyskland at de skulle motta dem og gi dem tysk statsborgerrett. Dette kan muligens iverksettes som en plikt ved fredsslutningen. Men innen denne er i orden, vil det hengå en lengere tid og man spares ikke derved for å foreta de foreløbige foranstaltninger som kan bli nødvendige å treffe her i landet.

Deportasjon kan det derfor etter komiteens mening ikke bli tale om uten for de kvinners vedkommende som er gift med tyskere og de som på grunn av sine forbindelser med tyskere enten som forlovet eller på anen måte straks vil kunne bli mottatt dernede og som vil reise frivillig. En forutsetning må være, at de oppgir eller berøves sin norske statsborgerrett, så de ikke kan vende tilbake uten med de norske myndigheters samtykke. Likeoverfor alle de andre kvinner vil det da bli spørsmål om foranstaltninger her i landet.

5. Bortsettelse og anbringelse i oppdragelsesanstalter eller arbeidsleirer.

Av sådanne foranstaltninger kan det tenkes flere. For det første kan det bli tale om foranstaltninger siktende til å oppdra og forbedre. Her antas bestemmelsen i lov om forsømte barn av 6.6.1896 å kunne få adskillig betydning. Dens §1 er sålydende:

"Barn som ikke har fyldt det 18de år blir etter beslutning av vergerådet å bortsette i en pålitelig og hederlig familie, i et barnehjem eller lignende innretning, hvis plan av Kongen er stadfestet, eller i et skolehjem, såfremt

a) det har forøvet noen staffbar, om sedelig fordervelse eller vanvyrd vidnende handling og bortsettelsen antas hensiktsmessig av hensyn til dets forbedring eller for å hindre gjentagelser, eller

b) det på grunn av foreldres eller oppdrageres lastefullhet eller forsømmelighet finnes vanvyrdet eller mishandlet så det må befryktes å ville bli sedelig fordervet og en advarsel ikke antas egnet til å rette forholdet, eller

c) det på grunn av slett oppførsel fra barnets side mot hvilken hjemmets og skolens oppdragelsesmidler har vist seg maktesløse, eller andre mislige forhold fremstiler seg som nødvendig for å bortsette det for å redde det fra sedelig undergang."

Her antas særlig punkt c) å være av interesse. idet det forhold som foreliger utvilsomt vil gå inn under uttrykket "andre mislige forhold". Da det har vist seg, at det tildels er piker i 16-årsalderen og yngre som har drevet denne trafikk, vil bestemmelsen som den nå lyder være til adskillig nytte. Den bør også for pikenes egen skyld bringes i anvendelse i størst mulig utstrekning. Men da aldersgrensen er 18 år gjelder for det tidspunkt da forføiningen iverksettes (og ikke da handlingen ble begått) vil jo lovens virkefeldt bli temmelig begrenset. Grunnlovens §97 er imidlertid ikke til hinder for at aldersgrensen forhøies ved en senere lov og det burde ikke være noe til hinder for at grensen forhøies til 21 år.

Det antas videre ikke å være noe til hinder for at en helt ny lov går ennå videre og oppretter forbedringsanstalter også for eldre individer som på grunn av lastefullhet eller andre mislige forhold finnes å burde søkes forbedret. Selv om foranstaltningen vel kan føles som straff vil den ikke ha denne karakter, hvor den går ut på forbedring alene. Komiteen vil dog advare mot at man går forlangt inn å denne linje, som kan føre til konsentrasjonsleirsystemet som bør være en utenkelig ting i vårt samfund, selv som en foreløbig foranstaltning. Iethvertfall bør de enkelte saksforhold granskes etter våre gjeldende rettsprinsipper. Istedetfor vergeråd kunne det bli tale om å innføre særlige kommisjoner som tok seg av disse saker. Det kan videre bli tale om opprettelse av arbeidsleire for de kvinner som på grunn av sitt forhold ikke vil kunne skaffe seg hederlig arbeide, idet ingen vil ha dem i sin tjeneste.

6. Sikring, internering.

Endelig vil det paradoksalt nokk kunne bli spørsmål om  internere disse kvinner for å beskytte dem. Det er nemlig sterkt å befrykte at folkeopinionen etterhånden er blitt så sterkt utfordret av dette forargerlige forhold, at folket selv vil ta seg til rette. Da et ordnet rettssamfund ikke kan tale lynchjustis i landet vil våre ordensmakter kunne bli nødt til å ta vare på en større del av kvinnene og disse må da anbringes under bevoktning i leire. Det vil være nødvendig å ha sådanne leire i beredskap til krigens opphør, idet det følger av sakens natur at det kan bli påkrevet å handle raskt.

-------

Det fremgå av foranstående utredning at heller ikke ved foranstaltninger som ikke har karakter av straff vil man kunne ramme disse kvinners forhold på en effektiv måte.

Dertil kommer de praktiske vanskeligheter som vil være forbunnet med en gjennomførelse av de foranstaltninger det kan bli tale om.

2. Praktiske vanskeligheter.

Av den i innledningen anslagsvis anstillede beregning over det antall kvinner det kan være tale om har komiteen nevnt et meget høit tall - mellem 30 og 50000. Selv om tallet skulle være for høit, og selvom det vil vise seg umulig å få brakt frem alle de angjeldende, vil det allikevel bli et meget høit tall som vil komme frem til behandling. Det melder seg da en rekke spørsmål: Hvor skal de anbringes? Hvor skal deres sak behandles? Hvor ska man finne krefter til å bevokte dem? Og hvis det blir tale om deportasjon til Tyskland - hvor skal man finne kommunikasjonsmidler i denne tid som følger etter krigen, hvor alle tyskere her i landet først og fremst skal evakueres?

Disse vanskeligheter er så store, at det er all grunn til å spørre, om det offer samfundet kommer til måtte bringe står i forhold til det som oppnåes. Dertil kommer bevisvanskelighetene, som vil gjøre at en stor del vil slippe unna og det kanskje ikke minst skyldige. Også dette gjør et betydelig skår i rettferdsutøvelsen. Komiteen har derfor stillet seg det spørsmål om det skulle finnes ennå en annen form for reaksjon, som ville være forbundet med mindre vanskeligheter å håndheve og medføre mindre ofre for samfundet, samtidig som samfundet tydelig får lagt sin fordømmelse av den utviste svik for dagen.

3. Tap av stemmerett. Et minimumskrav.

En har da festet seg ved det forhold at det ville virke særlig støtende, om disse kvinner skulle gis adgang til fortsatt å utøve sin stemmerett side om side med landets loyale borgere. Det forekommer derfor komiteen som et minimum av reaksjon, at man søker midler til å forhindre dette. Men hertil kreves lovbestemmelser og spørsmålet er om vi har sådanne eller om det vil være adgang til å utferdige sådanne etter krigens slutt. Vår någjeldende lovgivning har ingen bestemmelser som gir noen hjemmel til å frata disse kvinner deres statsborgerlige rettigheter. Straffelovens bestemmelser herom har alle karakter av straff som enten automatisk følger med en fengselsstraff av en viss høide eller kan idømmes av retten som tilleggsstraff.

Den forannevnte provisoriske anordning om tap av almen tillit er, som det er påvist, ikke anvendbar på andre enn de kvinner som er medlemmer av N.S. eller annen nasistisk organisasjon. Grunnlovens bestemmelse i §55 om tap av stemmeretten har heller ikke anvendelse i dette tilfelle annet enn på dem som uten regjeringens samtykke er gått i fremmed tjeneste.

Det må derfor også her ny lov til og spørsmålet blir om det kan gis en ny lov uten å støte an mot grunnlovens §97. Som tidligere er anført kan ikke dette gjøres når det gjelder bestemmelser som har karakter av straff. Komiteen har imidlertid tenkt seg at det kunne gjøres ved en forandring i statsborgerloven, som gir regjeringen bemyndigelse til å oppheve de statsborgerlige rettigheter for en viss tid, f.eks hvor det foreligger bevis for uverdig opptreden under krigen. Det vil dog være straff, og dermed uforenlig med §97. Er det ikke mulig å hevde det danske syn, og her si at uverdighet skal straffes med den verdidom tap av almen tillit er? En sådan generell bestemmelse ville muligens - om enn med en velvillig fortolkning av grunnlovens §97 kunne passere. Det kunne også være tale om en forandring i grunnlovens §55, hvor en lignende bestemmelse ble innført som tillegg til de øvrige bestemmelser om stemmerettens tap. Hertil må det imidlertid kreves en beslutning i de former som gjelder for grunnlovsforandringer, og det vil man ikke kunne få iverksatt før det kommer et nytt storting. Det heromhandlede minimumskrav er imidlertid så naturlig og renslig at det bør kunne finnes en utvei.

        -------

4. Vanskelig å skaffe bevis.

Ved enhver form for reaksjonsmiddel, som har vært behandlet i det foregående - hvadenten det gjelder straff eller andre foranstaltninger - vil man støte på en stor vanskelighet: Hvordan skal man kunne ramme alle skyldige? Hvordan skal man kunne fremskaffe det fornødne bevis?

Det gjelder jo her et meget stort antall kvinner. Videre gjelder det et forhold som har strakt seg utover et lengere tidsrom. Og endelig ligger det i sakens natur at det bare i liten utstrekning er foregått åpenlyst. Alt dette gjør at de vil bl umulig å komme alle tilfelle tillivs. Sikkert bevis vil man praktisk talt bare ha hvor forholdet har hatt følger eller en åpenlys karakter eller hvor det foreligger tilståelse. Ellers vil man være henvist til anmeldelser og vanlige vitneprov. Dette betyr en stor fare for at sladder og angiveri skal komme til å utvikle seg i en utstrekning som kan bidra til å forgifte folkesjelen og rive ned istedetfor å bygge opp folkemoralen. Komiteen finner derfor å måtte advare mot at forfølgningen av disse tilfelle gis en for stor rekkevidde. Selv om det vil virke urettferdig at man bare rammer enkelte og kanskje ikke engang de mest skyldige, må det for samfundets egen skyld settes grenser. Dette forhold sammen med de praktiske vanskeligheter ved fullbyrdelsen av de foranstaltninger som kan komme på tale vil derfor føre til at man må gi avkall på å reagere annet enn mot de tilfelle som er åpenbare og av den grunn har vakt forargelse.

-------

5. Konklusjon.

Som konklusjon på sin behandling av det første hovedspørsmål er komiteen da kommet til følgende resultat: 

1. De kvinner som er medlemmer av N.S. eller annen nasistisk organisasjon behandles etter den provisoriske anordning av 22.1.1942 og straffes med tap av den almene tillit eventuelt med tillegg av bøtestraff.

2. De kvinner som har drevet med åpenbar kapring, straffes etter straffelovens §378 eventuelt etter løsgjengerlovens §4.

3. De kvinner som er gift med tyskere eller som av annen grunn har adgang til å ta opphold i Tyskland, sendes dit, idet de forutsettes å oppgi sitt norske statsborgerskap. Forøvrig bør det tas underoverveielse om det i fredstraktaten skal søkes inntatt bestemmelse om forsendelse av kvinner i videre utstrekning.

4. Overfor de kvinner som går inn under den lov om forsømte barn §1 fastsatte aldersgrense - eventuelt etter forhøielse av denne - blir å behandle etter denne bestemmelse.

5. For de øvrige kvinner blir det i den utstrekning man finner å kunne påta seg de dermed forbundne ofre å treffe foranstaltninger ved innsettelse i forbedringsantalter, arbeidsleire o.likn.

6. For samtlige de kvinner hvis forhold er bevist blir det å treffe foranstaltninger siktende til å suspendere deres statsborgerlige rettigheter eller deres stemmerett.

-------

6. Behandlingen av barna.

Vi går dermed over til det annet hovedspørsmål: Hvordan skal det forholdes med de barn som er en følge av de norske kvinners omgang med tyske militærpersoner eller sivile tjenestemenn? 

Som nevnt i innledningen er dette problem helt forskjellig fra det vi nettop har behandlet, problemet om behandlingen av de kvinner som har sveket sitt land.

A. Barna prinsippielt i en annen stilling enn mødrene.

Barna er jo selv uskyldige i sin skjebne. De har krav på medlidenhet og barmhjertighet og den principale retningslinje i dette problems løsning må derfor være å finne den fremgangsmåte som best tjener barnas vel. Rent subsidiært må her de andre hensyn av politisk eller samfundsmessig natur komme i betraktning i den utstrekning de ikke påfører barna ufortjente lidelser. Problemet er også i motsetning til det foregående problem av internasjonal natur, idet det gjelder en konflikt mellom de to lande som er implisert som henholdsvis morens land og farens land. Det ville derfor være naturlig om dette problem ble opptatt til løsning på den kommende fredskonferanse. De følgende overveielser må derfor fortrinsvis bli å betrakte som uttrykk for hva der etter vår oppfatning er en rimelig og naturlig løsning av problemet.

B: Barnas statsrettslige stilling.

Statsrettslig sett er efter norsk lov disse barn norske statsborgere, idet de er født utenfor ekteskap av norsk mor. Hvordan forholdet i så henseende er etter någjeldende tysk lov har komiteen ikke hatt adgang til å konstatere. Den tidligere tyske lov hadde en bestemmelse tilsvarende den norske. Henseet til de nåværende tyske myndigheters innstilling overfor dette forhold må man imidlertid anta, at det har vært hensikten å gjøre - iallfall guttebarn til tyske statsborgere. Hvorvidt en sådan hensikt fortsatt vil bli søkt realisert etter krigen kan man ikke forutsi. Komiteen går derfor ut fra den norske lovs bestemmelse.

C. Hva vil være det beste for disse barn?

Skal man legge til grunn den betraktning at man må søke å finne den forholdsregel som fører til den beste løsning for barnet selv, blir spørsmålet hvordan disse barns liv i fremtiden vil arte seg her i landet. Man må da se i øinene at det består en fare for at de også i fremtiden vil bli betraktet som fremmede barn og ikke bare fremmede men som barn av en forhatt fiende. Dette vil medføre at mange av disse barn vil få en tung, og smertelig oppveksttid her i landet. Særlig må man frykte for at de jevnaldrendes innstilling vil bli nokså ubarmhjertig og dette vil føre disse barn opp i mange sjelelige konflikter, etterhvert som de vokser til. F.eks. skal de søke å utslette eller skjule den opprinnelse som er dem selv en byrde - eller vedstå seg den og orientere seg som tyskere? En følelse av isolerthet, mindreverdighet, tilsidesatthet og utstøtthet vil antakelig komme til å plage dem meget. På den annen side er det ikke usannsynlig at mange av dem vil sette i kraft og vilje inn på å bli regnet som gode nordmenn, og at kan bli mange sterkt norsknasjonale nettop blant dem. Man bør ikke glemme at det verdifulleste menneske i mange tilfeller nettop vokser frem gjennom smertelige personlige kamper. Men man kan heller ikke bortse fra den mulighet at mange av dem kommer til å bukke under i asociale innstillinger, så forbryternes rekke kan bli forholdsvis tallrikt rekrutert fra disse barn.

1) Deportasjon til Tyskland?

Disse barn representerer således formodningsvis mange menneskelige muligheter, både til godt og ondt.  Det kan derfor fremstille seg som en nærliggende løsning å sende dem fra oss og la tyskerne beholde dem. Men ut fra komiteens principale synspunkt må man da spørre: hvordan vil disse barn få det i Tyskland? Materielt sett må man gå ut fra at Tyskland etter krigen vil komme til å gjennemgå en periode av nød og mangel på nødvendigste livsfornødenheter. Boligforholdene vil - iallfall i byene bli elendige og matforsyningen vil ganske sikkert bli høist utilstrekkelig. Man kan i så henseende bare tenke på etterkrigstiden etter forrige verdenskrig. Det spørsmål er derfor uunddgåelig: vil det være forsvarlig fra et menneskelig synspunkt å sende barn ned i denne elendighet? Psykisk sett er problemet like dunkelt. Vil disse barn kunne komme til å føle seg hjemme i Tyskland? Vil de ikke også der bli betraktet som fremmede bastarder, hvis mødre tilhører et land som på fredskonferansen kommer til å opptre som fiendeland? Vil ikke derfor de samme konflikter som de må befryktes å ville gjennemgå i Norge også komme til å gjøre seg gjeldende i Tyskland? og det endog i større utstrekning og i skjerpet form. Komiteen er under sin drøftelse av disse forskjellige spørsmål kommet til det resultat at det prinsipielt ikke bør bli tale om å sende barna ut av landet.

2) Muligheten for en vordende femte kolonne.

Under sine drøftelser har komiteen også tatt hensyn til den fare for en tysk minoritet etter 5te kolonne, som barnas forbliven i Norge vil kunne komme til å representere. Man er ikke blind for at en sådan fare består og at det - hvis det ikke lykkes å avbryte enhver forbindelse mellem barna og Tyskland - vil måtte regnes med at det fra tysk side i en gitt situasjon vil kunne bli gjort forsøk på å utnytte denne minoritet. Men komiteen har ikke kunnet finne at dette hensyn bør være avgjørende overfor hensynet til barnas vel. Ved den fremgangsmåte man her i landet kommer til å ta i bruk overfor disse barn må imidlertid selvsagt også denne side av saken vies den største opmerksomhet og muligheten for et misbruk søkes borteliminert best mulig.

3) Unntakelser fra regelen.

Fra den prinsipielle regel - at barna bør beholdes her i landet bør det dog gjøres forskjellige unntakelser. For det første bør de barn som er født i ekteskap mellem norske kvinner og tyske menn, eller hvis foreldrene senere har inngått eller kommer til å inngå ekteskap, selvsagt tillates sendt til Tyskland eller sendes med sine foreldre. Det samme gjelder barn, hvis mødre frivillig reiser til Tyskland eller blir sendt dit. Likeledes hvis barnets far eller hans familie ønsker å ta barnet til seg og det etter undersøkelser finnes forsvarlig å etterkomme ønsket. Men bortsett fra sådanne enkelttilfeller bør ikke et almindelig krav fra tysk side imøtekommes medmindre det er utvilsomt at det er uten betenkelighet. Komiteen vil finne det betenkelig, hvis kravet antas å bunne i ønsket om å styrke den tyske folkestamme, idet man derved medvirker til å rekruttere Tysklands kommende armeer. Om kravet skulle fremsettes mht. guttebarna alene vil en sådan hensikt måtte antas å være tilstede.

Videre blir det spørsmål om hvordan det skal forholdes med de barn som er registrert av tyskerne og som for størstedelen er anbrakt på barnehjem her i landet eller allerede er sendt til tyske barnehjem. Det er meget som taler for det resonnement at disse barn har tyskerne gjordt til sine egne og har innført dem i sitt miljø, således at det vil bety et brudd i barnas tilværelse om man fører dem tilbake til norske forhold. Særlig gjelder det de barn som allerede har nådd den alder at miljøet har fått betydning for dem. Komiteen finner imidlertid at det også her bør treffes avgjørelse etter det hovedprinsipp at man søker hva der er best for barna. Såfremt barna er anbrakt i Tyskland og denne anbringelse finnes betryggende, bør de forbli hvor de er. Er barna ved krigens avslutning i Norge, vil det i alle tilfelle oppstå en mellem tilstand, hvor deres pleie overtas av norske pleiersker, og jo lenger denne tilstand varer, jo mere kommer barna bort fra det tyske miljø. Både for disse og alle de øvrige barns vedkommende bør altså gjelde det hovedprinsipp at de beholdes her i landet.

D. Bør barna bli hos mødrene?

Det første spørsmål som reiser seg mht. disse er da, om de bør forbli hos sine mødre. Dette spørsmål blir å avgjøre av vergerådet på de respektive hjemsteder, men komiteen finner det riktig å drøfte de prinsipper hvoretter avgjørelsen bør finne sted. Spørsmålet kan stilles så: Bør det være regelen eller unntagelsen at barna skilles fra sine mødre? Herom er meningene delt innen komiteen. Flertallet hevder at disse mødre ved sitt forhold har gjort seg uverdige til å oppdra fremtidige norske borgere, særlig under hensyntagen til det uverdige forhold som ligger til grunn for barnas opprindelse. Derfor bør barna prinsipielt skilles fra mødrene og søkes oppdradd på andre måter. Mindretallet hevder at det å ta barnet fra sin mor er en så gjennemgripende foranstaltning, som kan ha skjebnesvangre følger både for mor og barn, at det prinsipielt ikke bør bli tale om adskillelse. Mens det altså i første tilfelle blir tale om unntagelsesvis å gi de mødre som etter omsorgsfull prøvelse finnes forsvarlig å kunne betros barnet, rett til å beholde det, blir det i det annet tilfelle spørsmål om unntagelsesvis å ta barnet fra den mor som ikke finnes skikket til å oppdra det. Dette siste er vor vergerådslovgivnings prinsipp, som er basert på normale tider. Men flertallet mener at i disse ekstraordinære tider må det treffes ekstraordinære foranstaltninger og at det vil tjene til en mere betryggende og ensartet behandling å følge flertallets prinsipp.

E. Barnas pleie og oppdragelse i Norge.

For de barns vedkommende som blir her i landet blir det da å treffe foranstaltninger til en hensiktsmessig oppdragelse.  Det må herunder være et ledende prinsipp, at barna bevisst og systematisk føres bort fra sin fortid. De bør gis norske navn og det bør treffes forholdsregler, siktende til å utslette deres ekstraksjon. Således må alle registre og alt materiale som vedkommer barna og deres mødre, forlanges utlevert. For at det kan holdes oppsikt med dem må det selvsagt føres registre, men disse bør være hemmelige innen den institusjon som skal føre oppsikten. Det kan deretter i første rekke bli tale om konfidensielle adopsjoner, hvor barnet får adoptivforeldres navn. Sannsynligvis vil adopsjonen kunne lettes ved at det gjennomføres anonymitet. Dernest kan det bli tale om bortsetting i bra familier uten adopsjon. Og endelig blir det spørsmål om opptagelse i barnehjem. Disse må selvsagt ikke etableres som særskilte barnehjem for disse barn. Barna må anbringes sammen med andre barn og deres anonymitet mest mulig opprettholdes, f.eks. ved at de anbringes på hjem i andre landsdeler enn der de er født. Bestyrelsen av disse barnehjem må ha som plikt å verne om anonymiteten med risiko for oppsigelse eller straff om denne plikt brytes.

-------

Et av komiteens medlemmer har, etter at komiteens drøftelser på Lillehammer var avsluttet, tilstillet komiteens formann et skriftlig særvotum. Vedkommende medlem hevder med styrke at regelen bør være at mødre og barn ikke skilles, og forslår at alle barn som er innregistrert i "Lebensborn", og deres mødre sendes til Tyskland. For de øvrige barns vedkommende som visstnok forutsettes å skulle bli i Norge, skal hovedregelen være at de blir hos sine mødre. For de kvinners vedkommende som har stått i forhold til tyskere uten å få barn, er vedkommende medlem i alt vesentlig enig med flertallet. 

Komiteen har drøftet disse spørsmål inngående i sine møter på Lillehammer, og har i betenkningen gjort rede for de forskjellige og til dels avvikende synsmåter som har gjort seg gjeldende. På s.23 har komiteen gjort oppmerksom på at et mindretall hadde en dissenterende oppfatning; mindretallets oppfatning er referert. Det er derfor unødvendig på ny å ta disse spørsmål opp til særskilt behandling, så meget mer som komiteens fem medlemmer etter oppløsningen av prestekolonien på Lillehammer befinner seg på fire forskjellige steder i landet, og derfor er avskåret fra å kunne møtes.

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no