Sosialdeptet 180744

Utredninger i Sverige og England i 1944.

Brev fra Sosialdepartementet av 18.07.1944 til Kirke- og Undervisningsdepartementet.

Jnr. S 1108/44. Kjø/GFS.

Fra Justisdepartementet har en fått sendt over avtrykk av en innstilling om behandling av NS barn og halvtyske barn etter krigen, avgitt av en komité nedsatt av A.F.L.'s studiecirkel i Stockholm.

Innstillingen har vært forelagt Medisinaldirektøren som har uttalt: "Denne sak er så viktig og har så mange sider at den før videre skritt taes bør drøftes i en bredere konferanse." Det ville etter mitt skjønn være naturlig om Justisdepartementet innkallte til en slik konferanse, hvor det foruten representasjon fra samtlige av de regjeringsdepartementer som er interessert også måtte være adgang til å innkalle representanter fra andre institusjoner som eventuelt har arbeidet med disse eller beslektede spørsmål før krigen.

Jeg skal derfor her bare innskrenke meg til etpar foreløpige bemerkninger: Fra mental-hygienisk synsvinkel er det selvsagt helt riktig som anført av vedkommende norske komité i Stockholm at for de barns vedkommende som blir tilbake i Norge etter frigjøringen må man søke å finne en behandlingsmåte som minst mulig skiller dem ut fra andre norske barn, og også minst mulig utsette dem for hån, sjikane og mishandling av hvilkensomhelst art. Forslaget om opprettelse av et eget barnetilsyn i denne forbindelse synes lite rasjonalt. Tvert imot ville man jo ved å opprette en slik særegen institusjon for behandling netopp av disse spørsmål bidra til å skille disse barn og deres problemer ut fra andre problemer av beslektet natur i Norge. Hvis Vergerådene i sin nuværende form ikke er helt egnet til å ivareta også denne oppave, vill en styrkelse eller modernisering av vergerådene etter mitt skjønn være mer naturlig.

I betraktning av den tidsepoke hvori disse barn kommer til å vokse opp er det etter mitt skjønn av stor betydning at det trekkes et helt skarpt skille mellom de av barna som blir norske og de av barna som blir tyske. Noen mellomtilstand bør formodentlig ikke finnes. I de tilfeller hvor mor og barn reiser til Tyskland bør det derfor være anledning til fra norsk side definert å avskrive dem som norske borgere, mens det på den annen side for de barns vedkommende som blir i Norge må gjøres alt hva det er mulig for helt og fullt å gjøre dem til norske borgere. I denne forbindelse bør bl.a. overveies hvorvidt ikke de barn som blir i Norge skal bære morens norske navn og ikke farens tyske navn.

Et meget vesentlig punkt i saken er etter mitt skjønn følgende: Det finnes formodentlig et tysk kartotek som omfatter samtlige tilfeller kjent av tyskerne hvor norske kvinner er blitt besvangret av tyske soldater. Tyskerne har ført et slikt kartotek, bl..a. av hensyn til det understøttelses- og privilegie system som de har innført for slike kvinner i Norge. Dette kartotek må, når krigen er slutt svære i norsk og ikke i tysk besittelse. Det bør derfor overveies hvorvidt det ikke skal tas inn som et ledd i våpenstillstandsbetingelsene at tyskerne skal utlevere et slikt kartotek til ss. De norske myndigheter får så senere avgjøre hvorvidt de vil beholde kartoteket eller destruere det. Det må tas de nødvendige rettslige andre nødvendige skritt for å hindre at vedkommende tysker som har besvangret en kvinne under den tyske okkupasjon av Norge på et senere tidspunkt kan komme tilbake, sette seg i forbindelse med barnet og gjøre moralske og andre krav gjeldende i forhold til det. Norsk besiddelse av det ovenfor nevnte kartotek vil formodentlig være en nødvendig forutsetning for dette.

Det er etter mitt skjønn viktig at de nødvendige lovbestemmelser og forberedelser av andre tiltak for å løse denne sak såvidt mulig er forberedt før Norges frigjøring slik at løsningen av problemet i Norge kan bli et ledd i det alminnelige og omfatende oppgjør på mange felter som må skje umiddelbart etter frigjøringen.

Departementet er enig med Medisinaldirektøren i at det synes lite formålstjenlig å opprette et eget barnetilsyn for å ta seg av disse barn. De som skal ta seg av problemene som oppstår i forbindelse med disse barn må foruten erfaring i banevernsarbeid ha kjennskap til de lokale forhold i distriktene. Skal tilsynet være betryggende, måtte en derfor opprette lokale tilsynsnemnder i kommunene. Å gå til opprettelse av slike tilsynsnemnder ved siden av vergerådene og med oppgaver som grenser sterkt inn på vergerådenes, ville sette de barn det her gjelder i en særstilling, noe som en nettopp bør søke å unngå. Dette departement antar at det mest praktiske vil være at vergerådene tar hånd disse barn. Komiteen har gjort gjeldende at vergerådene, selv om de får bistand av politiet, ikke kan løse denne oppgave så hurtig og effektivt som det her er nødvendig. Til dette er å si at når det gjelder de øyeblikkelige åtgjerder som må treffes i den første tid etter frigjøringen, måtte vedtak foreløpig kunne gjøres av vergerådets formann og den lege som er medlem av vergerådet, med etterfølgende behandling i samlet vergerådsmøte. En slik behandlingsmåte har såvidt en vet også vært praktisert hittil i stor utstrekning når det haster med å få barn anbrakt. En vil derfor henstille til det ærede departement å ta opp spørsmålet om å få vedtatt tillegg til vergerådsloven med sikte på å gi vergerådene den nødvendige fullmakt til å treffe åtgjerder når det gjelder NS-barn og halvtyske barn etter krigen.

Sverre Støstad (u.)

K.J.Øksnes (u.)

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no