Innledning

En Hvitbok.

Utvalget av dokumenter er i hovedsak basert på en vurdering av hvilke forhold som i dag kan oppfattes som omstridte og av mer allmenn interesse. Dette innebærer trolig at dokumenter som kan bidra til å klargjøre norske myndigheters holdninger og atferd, er av større interesse enn dokumenter som kan si noe om tyske myndigheters holdning og atferd under krigen. Det som anses som de mest sentrale tyske dokumenter fra krigstiden, er tatt med, men for øvrig er det lagt hovedvekt på å få med dokumenter laget av norske myndigheter. Det er lagt vekt på å få med "offisielle" dokumenter i form av stortingsdokumenter, rundskriv etc. fra departementer, komitéinnstillinger etc.. I en viss grad er det også tatt med interne notater og brev fra saksbehandlere i departementer, idet dette kan si noe om rådende holdninger hos dem som utformet deler av den aktuelle politikken og om hvilke forhold som rådet under arbeidet.

Blant de tyske dokumentene fra krigens tid er det tatt med referat fra det viktige møtet der det ble bestemt at Lebensborn skulle etablere seg i Norge. Videre er her tatt med de formelle tyske forordningene og forskriftene som fastslo hvordan tyske myndigheter skulle ta hånd om krigsbarn og deres mødre.

"Krigsbarnproblemet" ble diskutert av norske eksilmyndigheter og i norske eksilkretser under krigen. Fra denne tiden er det tatt med dokumenter fra disse diskusjonene som bl.a. resulterte i komitéinnstillinger i både Stockholm og London.

"Krigsbarnproblemet" ble også drøftet blant de norske prestene og deres familier som under krigen ble internert på Lillehammer og senere på Helgøya. I 1944 ble det nedsatt en komité for å foreslå aktuelle tiltak. Komitéen avla sin innstilling etter krigens slutt. Her er tatt med innstillingen, foruten følgeskriv og brevet fra fru Julie Krohn-Hansen (biskopfrue) som tok opp saken i 1944.

Fra etterkrigstiden er det først tatt med med en del spredte dokumenter vedrørende norske myndigheters håndtering av "krigsbarnspørsmålet": Først et par interne notater fra Sosialdepartementet da de ble kjent med "problemet" sommeren 1945, og om oppnevningen av "Krigsbarnutvalget". En faglig uttalelse om krigsbarnas psykiske tilstand av direktøren på Gaustad sykehus, Ørnulv Ødegård. Videre er det tatt med noen stortingsdokumenter om økonomiske bevilgninger til arbeidet med avviklingen av de tyske barnehjemmene og offisielle rundskriv om behandling av krigsbarnsaker, spesielt om arbeidet med innkreving av barnebidrag fra Tyskland. Endelig er det tatt med en annonse fra 1973 der norske borgere med økonomiske krav overfor Øst-Tyskland ble bedt om å melde fra til Utenriksdepartementet. Dette angikk også mødre til krigsbarn der de tyske fedrene var bosatt i Øst-Tyskland. En del av disse fedrene hadde i 1950-årene betalt inn sine bidrag på sperrede konti. Fra 1973 var det mulig å få disse pengebeløpene overført til de norske mødrene. Spørsmålet som er reist, er om norske myndigheter gjorde nok for å orientere de norsk mødrene om denne muligheten, altså om denne annonsen kan sies å være orientering god nok. (Saken er behandlet i Fiendens barn?, del I kapittel 2.)

Fra etterkrigstiden er det også lagt vekt på norske myndigheters befatning med de omlag 200 norske krigsbarn som under krigen var blitt sendt til Tyskland for adopsjon og som fortsatt befant seg der. Her presenteres først en del dokumenter vedrørende en gruppe norske barn som allerede sommeren 1945 ble sendt fra Tyskland til Sverige der de senere vokste opp. Det er hevdet at norske myndigheter ikke ønsket disse barna sendt til Norge. De utvalgte dokumentene belyser bl.a. sider ved dette spørsmålet. Deretter skjedde det lite fra norsk side inntil internasjonale hjelpeorganisasjoner i Tyskland våren 1947 tok opp spørsmålet om hva som skulle skje med norske krigsbarn som fortsatt befant seg i Tyskland. Deretter startet norske myndigheter arbeidet med hjemhenting av barna. Gjennomføringen av dette arbeidet har vært omstridt. De utvalgte dokumentene belyser sider ved dette arbeidet som pågikk de neste par årene. Avslutningsvis er her tatt med et internt departementsnotat om norske krigsbarn som det ikke lykkes å få hjem fra Øst-Tyskland, men som det heller ikke ble gitt norsk adopsjonsbevilling for. De kom til å vokse opp som norske borgere i Tyskland. Dette notatet viser at norske myndigheter var klar over deres situasjon og kan være av betydning for rettighetene til disse "barna" som fortsatt bor i Tyskland.

Avslutniningsvis presenteres et par dokumenter vedrørende initiativene om å sende norske krigsbarn til Australia etter krigen. Disse initiativene ble lansert av norske myndigheter i møter med en australsk immigrasjonskomité som besøkte Norge høsten 1945. Her gjengis et norsk referat fra møtet og utdrag fra den australske komitéens rapport etter reisen. (Saken er behandlet i Fiendens barn?, del I kapittel 4.)

Det er åpenbare skjevheter i utvalget av dokumenter. Noen vil kanskje etterlyse dokumenter om krigsbarns oppvekstvilkår på f.eks. barnehjem i etterkrigstidens Norge og om myndighetenes kontroll med adopsjon og andre former for bortsetting av krigsbarn etter krigen. Slike spørsmål er ikke representert i hvitboken. Dette skyldes i hovedsak at det her er lagt vekt på å presentere sentrale dokumenter som er kjent i dag. Det er til nå ikke foretatt grundig forskning om temaer som omhandler oppvekst på barnehjem, adopsjonspraksis etc. Dermed har en foreløpig heller ikke noen enkel tilgang tilgang på eventuelle dokumenter som kunne være aktuelle å presentere når det gjelder slike spørsmål. Dessuten kommer at enkelte emner trolig bare kan belyses ved bl.a. systematisk gjennomgang av dokumenter i mange enkeltsaker. En hvitbok egner seg ikke for gjengivelse av bitene i slike store puslespill.

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no