Notat 000848   

Barn i Tyskland, hjemsendelse, barn til Sverige etc.

Gjennomgangshjemmet Strandheim på Nærsnes

Udatert notat, trolig skrevet i august 1948. 

Til det kongelige Sosialdepartement, 3dje Sosialkontor. 

En befinner seg nå i en vanskelig situasjon i forbinnelse med hjemføringen av de tysk-norske krigsbarna og plasseringen av dem. Vi mener derfor at vi, som har hatt mest kontakt med barna og problemene, har plikt til å framlegge våre erfaringer da det vil kunne gi en forklaring på hvordan den nåværende situasjon er oppstått. Vi vil også gjerne få fortelle litt om de vanskeligheter vi har hatt å kjempe med i vårt rent pedagogiske arbeid. 

Vi ble anmodet om å bestyre et gjennomgangshjem for norsk-tyske (krigsbarn), og ble ansatt fra 1ste oktober 1947 til 1 ste mai 1948. På den tiden ble det beregnet at ca. 300 barn vilde passere gjennom hjemmet. Til lokaler ble leid eiendommen Strandheim på Nærsnes. Hushjelp, kokk og altmuligmann var eierens eget tjenerpersonale og ble festet for tjeneste på barnehjemmet. En assistent ble ansatt på vår anbefaling. De første måneder gikk med til å sette stedet i stand og utstyret i orden. Ellers ventet vi hver uke på den første sendingen med barn, og det sier seg selv at det var vanskelig å holde den store staben i virksomhet under denne lange venteperioden. De første to barna kom i slutten av november, og den første egentlige sending kom i slutten av januar. 

Vi ble snart klar over at det hele ikke vilde gå etter den plan som var satt opp fra begynnelsen, nemlig at de fleste av barna skulde bli en kort tid på hjemmet og så hentes av de mødre som hadde gitt uttrykk for at de ønsket barna hjem. De fleste av dissemødre kom nemlig ikke. Det viste seg at ønsket om å få barna hjem nok ikke var så sterkt som det først var antatt. Derved kom saken inn i ett nytt spor, da det måtte ordnes med adopsjon og dette tok lang tid. Dessuten viste det seg, som en selvfølgelig burde ha forutsett, at mange av barna var sterkt miljøskadet og at der var enkelte som ikke egnet seg for adopsjon. Barna som kom var av to kategorier, de som hadde vært i fosterhjem og de som var tatt fra tyske barnehjem. Begge grupper hadde sine vanskeligheter, de første på grunn av opprivingen fra sine fosterhjem, noe som var helt uforståelig for dem, og de reagerte med trass, angst og sinne. De andre, som var flyttet og evakuert fra det ene oppholdsstedet til det andre, var naturlig nok blitt rotløse og utrygge på alt og alle. Deres indre vanskeligheter måtte ha en utløsning: de rev ned, slo i stykker og ødela. Det viste seg snart at personalet, med unntagelse av assistenten og eleven, ikke kunne støtte oss i vårt pedagogisk arbeid. Fra vårt synspunkt var deres destruktive virksomhet bare symptomer på utrygghet og fortvilelse. De andre hevdet det materielle syn at barna måtte stoppes av forbud på alle kanter slik at ikke materielle verdier kom til skade. Denne disharmoni gjorde vårt arbeid uhyre meget vanskeligere. 

I rapporten over barn som etter hvert ble sendt inn til Sosialdepartementet, ble det stadig gjort oppmerksom på at der måtte finnes en løsning m.h.t. plasseringen av de barna som ikke var adopsjonsdyktige og som på grunn av sine psykiske vansker ikke kunne sende til vanlige barnehjem. Vi gjorde også oppmerksom på at hjemmet ikke kunne avvikles til 1ste juli, som beskjeden lød på fra Sosialdepartementet. Vi forsøkte å finne en løsning selv, idet vi foreslo en kombinasjon av et hjem for disse barna og de som eventuelt senere måtte komme, og et hjem for vanskelige barn som vi ikke har her i landet. Vi sendte også inn dette forslaget til Departementet. Den gang hadde vi fått tilbud om et hus på Vikersund, som vi mener, med visse forandringer, kunne egne seg til formålet. De tilsagn vi da fikk om finansiell støtte, var imidlertid så vage og ubestemte at vi ikke syntes vi kunne ta på oss en så stor oppgave på eget ansvar. Vi ga derfor planen opp. En uke før 1ste juli hadde 10 barn på hjemmet og intet sted å sende dem hjem. Vårt personale regnet sitt arbeide som avsluttet til den tid, selv hadde vi heller ikke kontrakt utover den datum. I siste øyeblikk ble det ordnet med leie av Ohnheim Kommunale Barneheim på Stabekk for 6 uker. Dit flyttet vi så fra Nærsnes den 30 juni. Vi gjorde oppmerksom på at dette ikke var noen løsning på problemet, bare en utsettelse av fristen. En uke før vi skulde flytte fra Ohnheim hadde vi 6 barn på barnehjemmet og intet sted å flytte med dem. Vå assistent, som for å hjelpe oss, hadde vært med fra Nærsnes, hadde sluttet den 30 juli. Vi tre hadde hatt alt arbeidet med barna og i huset i denne tiden. Da vi ikke kunne la henne være alene med alt arbeidet, betyr det at vi på denne tiden ikke har hatt en fridag. Vår arbeidsdag er aldri under 14 timer. Vanskeligere enn den lange arbeidsdagen føltes imidlertid for oss det faktum at vi under disse forhold ikke fikk anledning til å utføre det pedagogiske arbeid vi ønsket. Særlig har vi sterkt kjent savnet av et verksted hvor barna kunne ledes til skapende, i stedet for destruktiv virksomhet. De siste måneders stadige flytninger har virket opprivende på de i forveien rotløse og rastløse barn. Da flytningen fra Ohnheim sto for døren, ga vi derfor uttrykk for overfor Departementet at vi ikke lenger kunde ta på oss ledelse av hjemmet, hvis ikke det neste oppholdssted ble et blivende sted for barna. Vårt arbeid skulde være, mente vi, å forsøke å lede barna mot sjelelig ro og trygghet, disse flytningene og mangelen på arbeidshjelp som gjorde at vi fikk for liten tid til å ta oss av barna, virket nærmest i stikk motsatt retning. Vi vil heller ikke unnlate å gjøre oppmerksom på at vi de siste måneder, etter at Norges Røde Kors ikke lenger administrerte hjemmet, fikk en ekstra arbeidsbyrde, idet alt kontorarbeidet falt på oss. Korrespondanser med eventuelle adoptivforeldre og pleieforeldre, foruten de tekniske ting som bytting av rasjoneringskort, innmelding og utmelding av folkeregistre o.s.v. har gjort arbeidsdagen ekstra lang. 

Vi vil også henstille til Departementet å undersøke om den lønn vi får utbetalt pr.måned, kr. 600,-, står i forhold til den arbeidsbyrde vi har hatt og det ansvar som er blitt overlatt til oss i denne sak. Vi håper nå at den påtenkte løsning med hjelp fra Fjellhøy på Nittedal vil kunne gå i orden. Vi ber om å bli løst fra hvervet som ledere av dette hjemmet, noe som vi meget beklager, da vi er blitt knyttet til disse barna. For barna er vi naturlig nok blitt det faste punkt i denne omskiftende tilværelse de har ført etter at de kom til Norge. Under de nåværende forhold, innkvartert i et privathus hvor vi ikke har anledning til å skaffe barna lekeplass eller lekemuligheter, kan vi ikke utføre noe til gavn for disse miljøskadde barn. Vi går ut fra at vi så snart som mulig blir underrettet om sakens videre utvikling, så vi kan treffe de fornødne forholdsregler. 

Ærbødigst

Usignert brev, men trolig forfattet av Cecilie og John Murphy.

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no