Pm 060947   

Barn i Tyskland, hjemsendelse, barn til Sverige etc.

P.M.

I regjeringskonferanse er det truffet best. Om at barn født u.e. av norsk mor og tysk far og som er sendt til Tyskland under okkupasjonstiden skal tas hjem til Norge. I anledning av at det er opplyst at en del av barna enten er adoptert eller ønskes adoptert av sin tyske pleieforeldre har Sosialdepartementet som skal sørge for hjemføringen, bedt dette departement om uttalelser for så vidt angår adopsjonsspm. 

Under okkupasjonen var i forbindelse med at en hel rekke av de såkalte ”Lebensbornbarn” skulde sendes til Tyskland for å bli adoptert der, spm.et oppe om det kunde gis blancosamtykke til adopsjoner i Tyskland. Det ble uttalt den gangen at det ikke var anledning til å gi samtykke til adopsjon i utlandet uten etter en konkret undersøkelse av det enkelte tilfelle. Jeg tillater med for så vidt å vise til vedl.jnr.1319-44 C. Imidl. ser det ikke ut til at de tyske myndigheter har tatt noe hensyn til denne uttalelsen – det kan i allefall ikke ses i de tilf. Sos.deptet har forelagt nå at det tidl. Har vært innhentet samtykke i h.t. adopsjonslovens §29. Det reiser seg derfor spm.et om å gi etterfølgende samtykke. Hvis sådant samtykke ikke finnes å kunne gis, må vel adopsjonene anses ugyldige etter norsk rett og de angjeldende barn bringes tilbake til Norge. Disse tilf. antas derfor å kunne behandles på samme måte som de tilf. Hvor det først nå søkes om adopsjon. Det er for øvrig tvilsomt om det overhode foreligger adopsjoner gyldige selv etter dagjeldende tysk rett, idet det ikke i noe tilf. kan ses at pleieforeldrene har fremlagt noe adpsjonsdok. Jeg går ut fra at regjeringsbeslutningen ikke er slik å forstå at det ikke i de tilf. hvor dette dept. finner det forsvarlig, kan gis samtykke til adopsjon i Tyskland. 

Det tvilsomme ved å bringe disse barn hjem til Norge er at de nå har vært hos de tyske pleieforeldre i flere år og antagelig føler seg ganske sterkt knyttet til disse. Som regel står de vel i den tro at det er deres rette foreldre. Videre er de nå så pass gamle – den eldste det gjelder er snart 6 år – at det kan være vanskelig å få dem anbragt hos passende pleieforeldre her i landet hvor ikke mødre eller slektninger ellers kan ta seg av dem. Dertil kommer at disse barn snakker tysk. Imidlertid har Oslo Helseråds adopsjonskontor uttalt at en kan regne med at alle barn som ikke er åndelig eller legemlig defekte vil kunne bortadopteres her i landet – kontoret har brukt et så sterkt uttrykk som at det kunde garantere dette. En kan vel gå ut fra at de aller fleste av de barna som er anbragt hos tyske pleieforeldre er ”utplukkede” – de er visstnok som regel tatt fra Lebensborn-barnehjem – og er velskapte. Og det er da spm. om det ikke tross alt i de fleste tilf. vil bli det beste for barna å bli bragt tilbake til Norge. Matsituasjonen i Tyskland er jo prekær. Det fremgår også at flere av pleieforeldrene har søkt Røde Kors om matpakke til barna. Etter hva jeg forsto på sekretær frk. Martens i Røde Kors, vil det nå ikke lener bli sendt pakker derfra – det er bare pårørende som kan sende. Og disse barna ev. pårørende her tenker neppe på å sende dem pakker. Det er heller ikke sannsynlig at forholdene i Tyskland vil bedre seg vesentlig i løpet av de nærmeste årene. En må videre være merksam på at pleieforeldrene kan ha tatt barna til seg i spekulasjonsøyemed idet det visstnok i nazitiden var visse fordeler ved å ha barn, og det er det muligens fremdeles. Alt tatt i betraktning antas at det bare unntagelsesvis bør gis samtykke til adopsjon i Tyskland. Jeg tillater meg deretter å gå over til å nevne de enkelte tilf. sos.deptet foreløpig har forelagt.

(Flere sider med omtale av enkeltsaker er fjernet). 

06.09.1947. E.A.

Jeg er i alt vesentlig enig i det som foran er fremholdt. Forevises statsråden. 10.09.1947. M.N.

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no