Rapport 091149
Barn i Tyskland, hjemsendelse, barn til Sverige etc.
Rapporten er udatert, men er tatt til etterretning i
Sosialdepartementet 09.11.1949.
Innberetning om heimen for norske ”krigsbarn” som
er ført fra Tyskland til Norge.
I samband med hjemføringen av de norske ”krigsbarn”
fra Tyskland, ble det besluttet å opprette et gjennomgangshjem for dem. Planen
var at barna skulde oppholde seg på dette hjemmet en kortere tid for å
forbedre sin helsetilstand og for å være under psykologisk observasjon. I de
fleste tilfeller hadde barnas mødre sagt seg villige til å ta i mot barna og sørge
for dem. Det ble regnet med adopsjon når det gjaldt barn, hvis mødre ikke
hadde anledning til å underholde dem, eller barn som levet under så dårlige
forhold at en tok dem hjem uansett mødrenes uttalelse. Det ble antatt at der
vilde komme ca. 300 barn i løpet av 6 måneder, fra oktober 1947 til mai 1948.
Norges Røde Kors påtok seg å organisere hjemsendelsen av barna etter
direktiver fra Sosialdepartementet, og å administrere gjennomgangshjemmet. I
september 1947 ble undertegnede gjennom en telefonoppringning fra sekretær fru
Støren anmodet om å bestyre dette hjemmet. Vi fikk samtidig beskjed om å
konferere med Gudrun Dahl i Røde Kors Barnehjelpsentral. I denne konferanse ble
det pekt på at 300 barn neppe vilde kunne plasseres i løpet av 6 måneder.
Etter erfaringer fra arbeidet på Søster Julies Spedbarnhjem på Lysaker, tar
det lang tid å arrangere adopsjoner. I denne forbinnelse uttrykte vi også ønsket
om å få personlig kontakt med de eventuelle adoptivforeldre. En besluttet
imidlertid å ta disse sakene opp siden.
Huset på Nærsnes som var blitt tilbudt Røde Kors til
gjennomgangshjem, var på ingen måte ideelt. Særlig var sanitetsforholdene dårlige.
Med et belegg på 20 barn, slik som var beregnet, vilde det neppe ha vært mulig
å drive det. Det lille uthuset som le tatt i bruk til bestyrerbolig var i dårlig
stand, det viste seg best da vinteren kom. Verre var det at rommene som barna
skulde oppholde seg i, var triste og ukoselige. Da en bare leide huset, var det
vanskelig å få gjort noe ved det. Da en trodde at barna bare skulde være på
hjemmet noen få uker, vilde det heller ikke få noen vesentlig betydning fant
en ut.
I begynnelsen av oktober ble hjemmet startet med bestyrere,
en hushjelp, en kokke og en altmuligmann. De var eierens eget tjenerpersonale.
De to sistnevnte skulde også passe på eiendommen i eierens fravær. De var
pliktoppfyllende og arbeidsomme, men var ikke skikket til å ha vanskelige barn
omkrings seg. En barnepleierske ble festet som assistent, dessuten kom der en
elev. Det ble gitt beskjed om at den første gruppe barn fra Tyskland vilde
komme i løpet av oktober måned. Sengeutstyr og klær til barna ble for det
meste utlånt fra Røde Kors, men det ble også i tillegg til dette sydd opp en
del på hjemmet. Alt barnas leketøy, med unntagelse av barnehagemateriale
(papir, blyanter, plastilina o.s.v.) er også blitt laget på hjemmet.
I slutten av november kom de første barna fra Tyskland, i desember kom en tredje og 10.januar 1948 kom en fjerde. I november og desember var vi begynt å ta imot en del barn fra Oslo, som av forskjellige grunner trengte å komme bort fra sine hjem. Til slutten av januar 1948 var det et belegg på 8-10 av disse barna. Den første større gruppe av barn fra Tyskland kom den 26.01.1948. Ved ankomsten ble alle barna lægeundersøkt og vaksinert på Oslo Helseråd. I denne forbinnelse kan nevnes at helsetilstanden på hjemmet hele tiden har vært god. Et har ikke opptrådt noe tilfelle av smittsomme barnesykdommer i den tiden hjemmet har eksistert.
”Krigsbarna” kom fra meget varierende miljø i
Tyskland. Noen hadde etter alt å dømme hatt det godt i tyske fosterhjem. De
var i god helse, hadde bra klær, og mer enn det: gråt og lengtet etter sin
”Mutti” og ”Vati”. Andre var i dårligere forfatning, iallfall et par
var sterkt underernært. Mange av barna hadde brev fra tyske pleieforeldre
innsydd i klærne eller i små lerretsposer i snor rundt halsen. A disse brevene
framgikk det at barna hadde vært høyt elsket, og at det hadde vært tungt for
pleieforeldrene å sende dem fra seg. Naturlig nok vakte det forbauselse at de
skulde reise så plutselig og til en mor som de ikke hadde hørt fra eller om i
hele denne tiden. Pleieforeldrene hadde forberedt seg på å få beholde barna,
de hadde ved ”adopsjonen” fått opplyst at de norske mødrene hadde gitt
avkall på barna. Dette stemte også i mange tilfeller med de faktiske forhold,
idet mange mødre hadde gtt en slik erklæring til organisasjonen ”Lebensborn”.
Mange av brevene fra de tyske pleieforeldre var rent ut hjerteskjærende (jfr.
nr. 7 og nr. 14 i vedlagte oversikt). Enkelte pleieforeldre uttrykte et inderlig
ønske om å få beholde barna. Det har falt seg slik at vi har hatt den
vanskelige oppgave å skrive til disse pleieforeldre og underrette dem om barnas
videre skjebne. Vanskelig var det især i de tilfeller hvor barnet ikke kom til
moren, men ble adoptert bort til en norsk familie.
Vi kjente lite til den siden av saken som lå forut
forhjemsendelsen av barna, men vi gikk ut fra at det var mødrene selv som hadde
søkt etter barnet, og bedt om å få det hjemsendt. Senere fikk vi vite at
dette bare gjaldt enkelte tilfeller. Der var blitt sendt ut brev til mødrene,
der det le opplyst at deres barn led nød i Tyskland, og der de ble spurt om de
ønsket å få barnet hjem. Dette brevet kan kanskje kalles svakt suggestivt,
iallfall ser det ut til at mødrene i øyeblikket har følt seg forpliktet til
redde barnet ”fra nødens land” (som én uttrykker det). En del av mødrene
har siden uttrykt at de ikke vilde forlangt å få barnet hjem om de hadde visst
at det var i gode hender i Tyskland (jfr. nr. 4 og nr. 7 f.eks).
Tiden gikk og svært få mødre kom og besøkte barna, selv
av dem som bodde i eller nær Oslo. Etter en stund viste det seg at de fleste
ikke kunde underholde dem, eller kanskje at de ikke hadde noen særlig interesse
for dem. (noen hadde gitt dem fra seg som spebarn på noen få uker, og aldri
sett dem siden). De var svært villige til å få barna adoptert bort, men i
Norge. Bare i ett tilfelle har moren uttalt at hun ønsket barnet sendt ned til
Tyskland igjen, da hun ikke selv kunde gi det et hjem, og da barnet hadde et
godt fosterhjem i Tyskland. Dette barnet er også blitt sendt (jfr. nr.4).
Undertegnede gjorde oppmerksom på disse forholdene i konferanse i januar 1948,
der representanter for Sosialdepartementet og for Norges Røde Kors var
tilstede. Det framgikk her at man hadde kjent seg bundet av den
Stortingsbeslutning som lå til grunn for hjemsendelsen. Den ble forstått slik
at alle norske ”krigsbarn” skulde sendes hjem, om mødrene ønsket det. Det
er senere blitt foretatt visse endringer m.h.t. hjemsendingen av barna, slik at
en i første rekke har sendt de hjemløse barn.
I alt har der vært 28 barn fra Tyskland på hjemmet. I 20
tilfeller var det mødrene som hadde svart ja på spørsmålet om de ønsket
barna hjemsendt. Bare 10 av disse mødre kom og hentet sine arn eller fikk dem
sendt til seg. (Jfr.oversikt.) Med dette måtte hele saken nødvendigvis komme
inn i et nytt spor, noe som en ikke unnlot å gjøre merksom på. (Jfr.rapport
ang. nr. 9). Det var en av de faktorer som bidrog til å forlenge avviklingen av
hjemmet. Den andre var at barna som kom, viste seg å være meget vanskelige.
Den ene gruppen, de som kom fra fosterhjem, reagerte voldsomt mot å bli tatt ut
fra sine hjem og sine foreldre, og uten forklaringer sendt til et annet land og
plassert på et banehjem. Svært mange barn vilde bli ”problembarn” av det.
God og rikelig mat, leketøy og nye klær var ingen trøst. Lignende erfaringer
gjorde en for øvrig da myndigheten i England under bombingen av London førte
barna fra slumkvarterene ut på landet i langt bedre forhold enn de de vant til
å leve under. Situasjonen ble uutholdelig både for dem som tok barna til seg
og for barna selv. En var nødt til i stor stil å sende barna hjem til
foreldrene i slumkvarterene, og forsøke å hjelpe dem mot bombefaren på en
annen måte. Barn, særlig små barn er nemlig i liten grad ”materialister”,
de følelsesmessige verdier, et hjems omsorg og trygghet, spiller større rolle
for dem enn de materielle goder.
Mange av fosterbarna på hjemmet tok lang tid på å komme
over det sjokket som flytningen var for dem, og ingen av dem glemte sine tyske
fosterforeldre så lenge de var på barnehjemmet. Dette var også en av grunnene
til at barna så sent lærte å snakke norsk, språket var et av de bånd som
bandt dem til fortiden, i mange tilfeller så vi beviser på at de ikke vilde
lære å snakke det nye språket. En annen grunn var at barna levde så isolert,
alle lekekameratene hadde samme språk. Når en gruppe var kommet godt i vei med
å lære norsk, om der en ny gruppe tysktalende, dette satte dem selvsagt
tilake. Med hensyn til hjemføringen av denne gruppen barn, kan det selvsagt
diskuteres hva som i det lange løp var de beste for barna. Men det synes som
saken var dårlig planlagt.
Med hensyn til den andre gruppen, de som kom fra tyske
barnehjem eller leirer, var de vanskelige på en annen måte. Mange av dem hadde
gått fra det ene barnehjemmet til det andre, og hadde ikke kjent det sosialt
utviklende miljø som et hjem er. De var harde, utrygge og destruktive. For alle
barna gjeldt det at de ikke hadde sans for materielle verdier. Det var en følge
av den tid og de forhold de var vokset opp i. Det er ikke å vente at barn som
er vokset opp med ødeleggelse og destruksjon skal kunne forstå at ting bør
tas vare på og passes på. Denne barnas destruktive tendens skapte store
vansker i forholdet mellom huseierens tjenerpersonale på den ene side og oss på
den annen. For disse gjaldt det først og fremst å hindre at de materielle
verdier kom til skade. Fra vårt synspunkt var barnas ødeleggelsestrang bare
sympton på deres indre vansker, som en måtte hjelpe dem til å komme over. Vi
gjorde den erfaring at det er helt umulig å utrette noe virkelig positivt for
vanskelige barn, om en er henvist til å oppholde seg i et annet menneskes hus.
Enkelte av barna var så sterkt miljøskadet at vi forstod ganske snart det ikke
kunde bli tale om adopsjon. Heller ikke burde de sendes til vanlige barnehjem, både
av hensyn til barna selv og til barnehjemmene. Gjennom rapporter over barna som
etter hvert ble sendt inn til Røde Kors og til Sosialdepartementet, ble det
gjort oppmerksom på disse forhold, slik at rette vedkommende kunde være
underrettet og kunde ta de rette forholdsregler når det trengtes.
Med hensyn til adopsjoner, var der før barnehjemmet
startet blitt truffet en ordning mellom Røde Kors Barnehjelpsentral og Oslo
Kommunes Adopsjonskontor. En vil på det sterkeste beklage at det ikke ble oppnådd
en ordning slik at vi, som kjente barna, kunde få personlig kontakt med de som
hadde til hensikt å adoptere et av barna på hjemmet. Dette er imidlertid imot
Adopsjonskontorets prinsipper, og en vilde ikke vike av fra dem, selv når det
gjeldt så spesielle tilfeller som disse. Når et barn skulde adopteres etter
denne ordningen, måtte en av personalet på hjemmet levere det på kontoret i
Oslo Helseråd og gå. Barnet var forberedt på å møte en ny mor, hun var ikke
der, og da vi gikk, fikk barnet regelmessig gråteanfall. Det er forklarlig når
en tenker at de hadde opplevet noe lignende før. I denne forbindelse kan nevnes
at en i England ikke regner det for ansvarlig adopsjon før barnet får en 3 måneders
prøvetid under kontroll hos de eventuelle adoptivforeldre. På egen hånd traff
vi etter en tid forbindelse med Frelsesarmeens adopsjonskontor. Der oppnådde vi
iallfall at adoptivmødrene kom og snakket med oss og hentet barna personlig. De
opprivende angst- og sinneanfallene tok slutt, da barnet fikk gå fra våre
hende over i den nye morens. En del adopsjoner foregikk på samme måte gjennom
Røde Kors.
Både når det gjelder de barna som er blitt adoptert og de
som kom til sine mødre, har vi sterkt savnet å ha kontakt med dem siden. Det
vilde være av stor betydning å få vite hvordan disse barna med en slik
spesiell bakgrunn tilpasset seg. Særlig de barna, som kom til ugifte mødre
eller hvor moren var gift med en nordmann, er det betydningsfullt å kunne følge
videre. I slike hjem er det av konfliktstoff. Opinionen mot ”tyskertøser”
og ”tyskerunger”, er sterk enda i Norge, det har vi under dette arbeidet fått
erfaring for, og vil ramme hardest der hvor barnet ikke har et godt hjems
beskyttelse. Etter vår mening er det en stor feil at denne kontakten med
hjemmene ikke var tatt med som en del av prosjektet, og planlagt på forhånd.
Det stod mer og mer klart for oss at barnehjemmet ikke
vilde kunne avvikles til 1ste mai 1948 slik som bestemt. Det gikk sent med å få
plasert de barna som skulde adopteres, særlig på grunn av at mødrene var så
trege med å utfylle adopsjonserklæringene. Og så var det stadig problemet med
de barna som ikke kunde plaseres på vanlig måte. En fikk fornyet
leiekontrakten på Nærsnes til 1ste Juli. Det ble opplyst fra
Sosialdepartementet at der etter den tid ikke var økonomiske midler til å
drive hjemmet, idet bevillingen til formålet gjaldt for et bestemt tidsrom.
Problemet var imidlertid ikke løst, en gruppe på 5 barn kom så sent som i
slutten av Mai og flere vilde komme utover sommeren, ble det sagt.
Vi forsøkte å løse problemet på egen hånd. Vi foreslo
å la dette hjemmet ”gå over” i et hjem for vanskelige barn, som det ikke
finnes i Norge tiltross for at det kalles et forgangsland når det gjelder
sosiale tiltak. De av ”krigsbarna” som trengte spesialbehandling, kunde da
komme dit, samtidig vilde en holde åpen plass for dem som eventuelt vilde komme
siden. Til dette formålet ble det stillet oss i utsikt en engangsstønad. Etter
en del arbeid fikk vi tilslutt rede på et hus i Vikersund som vilde kunde egne
seg. Forutsetningen var at vi skulde ta opp et lån til kjøp av huset, og at
engangsstønaden skulde bidra til å bekoste de nødvendige innredningsarbeider.
Det var imidlertid mange vansker i forbindelse med prosjektet, den største var
at vi hadde full arbeidsdag på hjemmet og hadde liten anledning til å endre de
nødvendige formalia. Det gjaldt her også å skaffe leilighet for et ektepar
som bodde i huset. Denne vanske vilde kunde vel ha latt seg løse med en del
bistand. Da det etterhånden ble opplyst at den stønad som ville kunne regnes
med var et beløp på ca. 3 tusen kroner, syntes vi de økonomiske
forpliktelsene ble for store, og vi ga planen opp.
1ste Juli nærmet seg, vi hadde framdeles fullt belegg på
barnehjemmet. Eieren av huset på Nærsnes, som hadde vært villig til å leie
ut huset over sommeren, fikk også beskjed om at der ikke var penger til å
drive hjemmet ut over 1ste Juli. Leiekontrakten ble derfor ikke fornyet. Å ha
barnehjemmet på Strandheim over sommeren vilde ikke ha vært noen ideell løsning,
men vilde vel ha latt seg gjennomføre, og kanskje gitt en tid til å finne en
bedre løsning. Personalet var festet til 1ste Juli og hadde ikke anledning til
å være ut over denne tid. Selv hadde vi ikke kontrakt utover denne tid.
Kontrakten med Røde Kors var heller ikke blitt fornyet, de var ikke lenger
ansvarlige for administrasjonen av barnehjemmet. De tre-fire siste dagene før
flyttingen skulde foregå, ble det drevet en hektisk jakt etter husrom. Dette
resulterte i lån av et av Oslo Kommunes Barnehjem, Ohnheim på Stabekk. Lånet
dreide seg bare om 6 uker. Det ble tidlig gjort merksam på at det ikke betød
noen løsning av problemet, bare en utsettelse. Assistenten, Ruth Dehli, ble med
for å hjelpe oss på Ohnheim. Hun sluttet den 25 Juli. Da vi ikke kunde la
henne være alene med matstellet og stellet av 8 barn, betydde det at vi i denne
tiden ikke hadde en fridag. Da hun sluttet hadde vi hjelp bare i kortere
perioder, for det meste ukvalifisert hjelp, og kunde ikke da heller ta en dag
til å koble av fra vårt anstrengende arbeid. Fra 1ste Juli til i dag har vi vært
i fullt arbeid alle ukens dager, søn- og helligdager iberegnet.
Vårt arbeid har således omfattet: Stell av barna,
korrespondanse, regnskaper, rengjøring, vask, matlaging, henting og følging av
barn o.s.v. I September hadde vi, i henhold til ferieloven, ferie i 18 dager.
Der kan tilføyes at der allikevel ble funnet en ordning med hensyn til
finansieringen, idet det ble opplyst at bevillingen kunde overføres til å
gjelde også næste budsjettår. På Ohnheim hadde vi heller ikke anledning till
å gjøre det som trengtes for barna, da dette også var et midlertidig
oppholdssted. Særlig har vi hele tiden savnet et verksted, hvor barna kunde
ledes til skapende, i stedet for destruktiv virksomhet.
Like før leietiden for barnehjemmet på Stabekk var ute,
begynte den samme hektiske jakt etter husrom, som en før hadde vært vitne til.
En undersøkte i løpet av få dager om der fantes plass på barnepensjonater
o.s.v. Det kommer oss at det ikke er mangelen på husrom som har vært problemet
i denne saken, men den mangel på plan som arbeidet er blitt utført med. En kan
neppe vente å finne husrom for 8 barn i løpet av noen få dager. Vi har ikke
kunnet undgå å legge merke til at denne saken er passert fra den ene til den
annen av Departementets funksjonærer, noe som antagelig har bidratt til å
skape det dårlige sluttresultat.
I disse dager, midten av August 1948, ble Dr. Ole B.Munch
innkalt for å gi en uttalelse om de barna, som da befant seg på hjemmet. Hans
diagnose stemte med det inntrykk vi allerede hadde dannet oss av barna, nemlig
at det var barn med helt spesielle tilpasningsvansker, og som av den grunn
trengte spesialbehandling. Som løsning på husvanskene ble denne gang funnet et
barnepensjonat i Nittedal. Dit opp flyttet vi da i midten av August. Det ble
ordnet slik at barna og personalet ble innlosjert i huset med full pensjon.
Igjen fant vi oss, med disse vanskelige barn, innkvartert i et privat hus, uten
tilstrekkelig plass og uten lekerom for barna. En trenger vel ikke gjøre
oppmerksom på hvor skadelig disse stadige flytningene virket på barna. De, som
først og framst trengte ro og ordnede forhold etter alt de hadde opplevd i den
tidlige barnealder, ble for hver ny flytning revet opp til ny uro og ny
disharmoni. Folk, som har erfaring fra praktisk arbeid med barn og som har litt
kjennskap til barnepsykologi, vil kunne forstå hvor umulig det er, under slike
forhold å gi barn de rette utviklingsmuligheter. I et skriv til
Sosialdepartementet i begynnelsen av September 1948, ble gjort oppmerksom på de
utilfredsstillende arbeidsforhold. Dette skriv mottok vi intet svar på, ved en
senere anledning, en konferanse i Departementet i Desember samme år, ble det
opplyst at en ikke kjente noe til det.
Eiendommen Fjellhøy i Nittedal, hvor hjemmet var
innkvartert, var til salgs. Fra Departementets side ble det gitt tilsagn om at
en vilde forsøke å ordne med et kjøp av eiendommen, slik at dette ville kunne
bli et blivende sted for barna, og senere gå over til å bli et hjem for
vanskelige barn. I en konferanse i Sosialdepartementet ble det foreslått at vi
skulde ta på oss kjøpet av huset, og at da Departementet vilde gi stønad til
innredning o.s.v. Etter en tid ble det imidlertid opplyst at Staten ikke kan gi
stønad til barnehjem som eies og drives av private. En anmodet da Norsk
Folkehjelp å kjøpe huset. Representanter for denne organisasjon besiktiget
huset, men fant det ikke skikket til barnehjem. Det hadde mange fordeler, men
det var også visse vesentlige mangler ved det, som en ikke fikk det rette
inntrykk av ved de flyktige besøk i August. Det viste seg at der ikke var vann
nok fra eget pumpeanlegg til bad og sanitæranlegg, det var heller ikke et
egentlig vinterhus.
I begynnelsen av Oktober kom en undervær med at der var et
hus på Ski som var til salgs mot bytte av en leilighet i Oslo. Dette huset var
Norsk Folkehjelp villig til å kjøpe for formålet, Sosialdepartementet påtok
seg å skaffe leiligheten. Kontrakten med barnepensjonatet i Nittedal ble
fornyet til 1ste November. Vi ble ikke underrettet om sakens utvikling, men gikk
ut fra at det vilde være i orden til fastsatt tid. Da det ikke var klart om den
familie som bodde i huset på Ski i 1ste etasje, var istand til flytte om huset
ble kjøpt, ba vi Sosialdepartementet ta rede på dette. Da det forekom oss å være
en viktig sak, tillot vi oss å minne om dette ved flere anledninger. De siste
dager av oktober tok vi til å pakke barnehjemmets rikholdige utstyr, og var på
nærmeste ferdig med dette, da vi ble underrettet om at leiligheten ikke var
skaffet. Vi pakket ut igjen og innrettet oss på den begrenste plass som etter
den nye leiekontrakten ble stillet til vår disposisjon. Denne kontrakt gikk ut
på at huset ble leiet, mens eieren reiste på ferie. Kontakten gjaldt til 1ste
Desember, med forpliktelse til flytting før den datum, om huset ble solgt. I løpet
av Desember måned hørte vi svært lite til hvordan det gikk med huset på Ski.
En av de siste dager av November fikk vi vite at den leiligheten, som var en
betingelse for kjøp av huset på Ski, var skaffet. Vi bestilte flyttebyrå, da
slikt som bekjent må ordnes i god tid før en skal flytte. Den 31.November var
eieren av huset i Nittedal kommet hjem, hennes hus var solgt og der var knapp
tid til å ordne det nødvendige før de nye eierne skulde flytte inn. Hun var
derfor rimeligvis utålmodig etter å bli alene i huset, hadde bestilt rengjøringshjelp,
arbeidsfolk til pakking o.s.v. Samme dag ble det innkalt til en konferanse med
eieren av huset på Ski, og representanter for Norsk Folkehjelp. Det viste seg
da
1. Norsk Folkehjelp trodde at leiligheten som ble skaffet var til den familie om bodde i husets 1ste etasje, og at romspørsmålet vilde være løst, når leiligheten var skaffet. I virkeligheten var den til eieren som ikke bodde i huset.
2. Eieren hadde ikke kjennskap til at barnehjemmet måtte flytte den 1ste Desember.
3.
leieboeren hadde intet sted å flytte hen. Det ble gjort henvendelser til
Sosialdepartementet for å finne en løsning, det førte ikke til noe positivt
resultat.
Samme dag ble eieren av barnepensjonatet oppringt fra Sosialdepartementet. Leiekontrakten ble ikke fornyet ved dette høve, tvert imot ble det ytret at ”det ikke var meningen å trekke flere veksler på henne”. Dette måtte naturlig nok forståes slik at en ikke hadde til hensikt å fornye den. Situasjonen var nå denne: