Rapport 441116
Utredninger i Sverige og England i 1944.
Justisdepartementet, London, 8, legg 4: om NS-barn og halvtyske barn.
Behandlingen
av N.S.barn og halvtyske barn.
I de møter som er holdt for å drøfte denne sak har tatt del:
Ekspedisjonssjef Welhaven
Ekspedisjonssjef Devik
Dr.Caspersen i de første møter, og
Dr.Severin i de siste.
Frøken Ragna Hagen
Direktør Ellingsen, og
Dommer Havig.
I.
N.S.barn.
Det antas tjenlig å stille opp disse grupper:
1. Barn og ungdom som er straffskyldige.
2. ” ” ” som ikke er straffskyldige eller hvis foreldre er N.S. eller straffes for landssvik.
De lovregler en har for gruppe 1 er straffeprosesslovens §85,3.ledd, vergerådslovens §§1a, 4 og 43 og lov om oppdragende behandling av unge lovovertredere som dog ikke er satt i kraft. Justisdepartementet overveier særbestemmelser for denne gruppe. Den går derfor ut. For de
skolepliktige i de to grupper overveier Kirke- og Undervisningsdepartementet nødvendige bestemmelser, så de skolepliktige i gruppe 2 går også ut. Tilbake står de som er under skolepliktige alder gruppe 2. Lovregler for disse barn er vergerådslovens §§1, 4 og 42 og lov om fattigvesenet. Spørsmålet er om de vil fylle behovet.
Stockholmskomiteen mener det bør være adgang til å ta barna fra foreldre som har forbrutt seg mot strl.kap.8 eller 9 eller forordningen av 22.januar 1942 om medlemskap i N.S., og at retten til å holde dem bør være betinget av at barnetilsynet får adgang til regelmessig tilsyn for å påse at de ikke utsettes for uheldig eller unasjonal påvirkning.
Det er gjort den innvending mot dette forslag at den slags forføyninger ikke stemmer med demokratiske prinsipper. Møtet er enig i det for så vidt det dreier seg om forføyninger av rent politiske hensyn. Stockholmskomiteen antas imidlertid fortrinnsvis å sikte til at der er barn som blir oppdratt til landssvik eller bruk av ulovlige midler i kampen mot demokratiet eller til i det hele å hylle de framgangsmåter tyskerne og quislingene bruker. Saken stiller seg da anderledes.
Så galt kan det være at der kan skrides inn i slike tilfelle i medhold av vergerådsloven, men adgang til å føre tilsyn i hjemmet gir den ikke. Det antas ikke å være en så aktuell fare at det påkrevet å gi nye forholdsregler av denne grunn nå. Det dreier seg her om barn under 7 år, og først etter en tid antas det å ville vise seg om der er virkelig fare på ferde.
Mer praktisk er spørsmålet om forholdsregler for å beskytte disse barn mot legemlig og sjelelig overlast. Det vil være foreldre som blir straffet med tap av almen tillit eller strengere straff, og barn som har vært med i barnehird osv.. Og det er sannsynlig at der er hjem som er opprevet av indre strid. Foreldrenes holdning alene kan ha skapt en forakt som gir utslag og kan vare lenge.
Det ligger nær å tro at barna i mange av disse tilfelle må flyttes til andre omgivelser for å forebygge at de får sår som kan vanskelig for å gro. Vergerådsloven kan formentlig brukes i utpregede tilfelle men ikke overalt. Og en må regne med at forsorgsvesenet ikke alltid får samtykke til å ta seg av barnet selv hvor der er nød.
II.
Halvtyske barn.
Det har ikke vært bare tyskere i Norge, men også østerrikere og antagelig andre nasjoner. Det antas å måtte regnes med disse grupper av barn:
1. Utenfor ekteskap.
a. norsk mor – utenlandsk far.
b. Utenlandsk mor – norsk far.
c. Utenlandsk mor – utenlandsk far.
2. I ekteskap.
a. norsk mor – utenlandsk far.
b. Utenlandsk mor – norsk far.
c. Utenlandsk mor – utenlandsk far.
Ekteskapet kan være oppløst eller samlivet opphevet.
Borgerrett.
Barn i gruppe 1a har norsk borgerrett men ikke barn i gruppe 1b og c. Barn i gruppe 2a har ikke norsk borgerrett mens moren beholder sin til hun flytter fra landet. I gruppe 2b har både mor og barn norsk borgerrett. I gruppe 2c ingen borgerrett i Norge.
I tilfelle oppløsning av ekteskap eller heving av samlivet:
Gruppe 2a: Mor og barn norsk borgerrett såfremt hun ikke har flyttet fra landet og barnet er hos henne.
Gruppe 2b: Likeså.
Det synes å være enighet om at borgerretten ikke fratas barna i gruppe 1a. Møtet er enig i det.
Stockholmskomiteen mener det bør overveies å frata moren i gruppe 2a borgerretten.
Justisdepartementet antyder den fremgangsmåte at hun blir utvist fra Norge. Møtet er ikke enig i noen av disse fremgangsmåter. Det må i allfall på forhånd foreligge tilsagn fra Tyskland om at de som i tilfelle fratas norsk borgerrett eller utvises, får tysk borgerrett. I alle grupper må en regne med helt foreldreløse barn og barn som har mistet en av foreldrene. Videre med barn hvis farskap ikke er på det rene, muligens også barn hvis mor er ukjent.
Det er derfor å forutse at det ikke i alle tilfelle kan avgjøres hvordan det stiller seg med borgerretten. Flytning likesom utvisning vil kunne ta tid, og andre omstendigheter kan også bevirke at det offentlige foreløpig må dra omsorg for barn som er utlendinger eller hvis borgerskap ikke for tiden kan fastslåes. Av den aller største betydning er det å skaffe oppgaver over barn av utenlandsk avstamning. Hvis det kartotek tyskerne skal ha kan skaffes tilveie vil det være meget tjenlig. Forsorgsvesenet antas best sikket til å ta seg av denne oppgave.
Det mål som må stilles når det gjelder behandlingen av barn som antas å bli i Norge for godt er naturligvis at de blir oppdratt til nordmenn. De må derfor minst mulig skilles ut fra norske barn så de etter hvert kan få vokse seg inn i det norske samfunn. Å opprette et eget barnetilsyn er derfor ikke å tilråde. Forsorgsvesenet og vergerådene med sine erfarne tjenestemenn og medlemmer er også bedre skikket for denne oppgave. Men det er mulig at der må opprettes flere vergeråd og i større utstrekning beskikke fast formann i vergerådene. Lovreglene på dette område er loven om fattigvesenet og vergerådsloven, samt lovene om tilsyn med barn og om forsorg for barn.
Som rimelig og naturlig er, er den nå gjeldende regel at barnet skal være hos foreldrene med mindre der er trang tilstede og forsorgsvesenet får samtykke til å ta seg av det, eller der foreligger en grunn til å sette det bort etter vergerådsloven. Det er så små barn det her er tale om at det i de første år ikke vil bli spørsmål om andre grunner enn de som er nevnt i vergerådslovens § 1b (foreldre eller oppdrageres lastefullhet eller forsømmelighet).
Det spørsmål reiser seg om dette strekker til. Stockholmskomiteen fremholder at der bør være adgang til beskyttelsesforvaring. Det har også før vært behov for en rommeligere adgang for vergerådet til å ta barn under sin omsorg. Det har forekommet at foreldrene har motsatt seg at forsorgsvesenet setter bort et barn uaktet dette har vært ikke bare ønskelig men nødvendig på grunn av uheldige forhold i hjemmet av den art at det ikke har gitt vergerådet lovlig grunn.
De nye grupper av barn vil kunne være utsatt for overlast på lignende vis som N.S. –barna. En kan som eksempel tenke på de tilfelle hvor der er kommet halvsøsken inn i et hjem. Behovet for en rommeligere adgang til å sette bort barn i beskyttelsesøyemed vil vokse i styrke. Det vanskeligste og mest ømtålelige spørsmål er om noe bør gjøres for å hindre at der vokser opp barn som kommer til å føle seg som utlendinger. Det vil være en ulykke om så skulle skje i større utstrekning. Må det ikke søkes unngått at barnet får rede på avstamningen og blir oppdratt til å føle seg som fremmed? Det mål som er satt skulle tilsi at barna ble fjernet så en slik følge kunne bli forebygget.
Det antas forsvarlig å se tiden an m.h.t. dette spørsmål. Disse barn er så små, storparten under 4 år, at denne fare ikke skulle være overhengende. Konsekvensene av en så radikal forholdsregel kan bli for store i forhold til faren som en nå ingen oversikt har over. Stockholmskomiteen mener det bør føres tilsyn i hjemmet, men det vil visstnok virke mot hensikten. Et inntrykk av hvordan stillingen er bør en derimot søke å skaffe seg, men det kan skje ved enklere midler. I mange av de tilfelle hvor et barn skal settes bort tør det regnes med at slekt eller venner vil være villig til å gi det et hjem. Adopsjon er naturligvis nå som den beste utvei. Forsorgsvesenet eller vergerådet må bestemme i hvert enkelt tilfelle den fremgangsmåte som anses mest formålstjenlig, hvis der ikke underhånden er truffet en ordning som kan godkjennes. Det bør ikke foreskrives at bortsettelse i barnehjem skal være den beste ordning.
Møtets flertall tilfårder at der ved endring i eller tillegg til vergerådsloven blir gitt vergerådene myndighet til å sette bort barn for å beskytte det mot overlast på grunn av foreldres eller oppdragers opptreden under okkupasjonen, eller på grunn av barnets avstamning. Blir en slik bestemmelse gitt i form av tillegg til vergerådsloven bør det bestemmes at lovens § 2 om foreldremyndigheten får tilsvarende anvendelse. Det er pekt på at det er nødvendig å forby bruken av tyske navn. Møtet er enig i at dette er meget viktig. Ikke bare bør det hindres at tyske eller andre utenlandske slektsnavn blir brukt, men også fornavn som vil merke barnet. Det er også nevnt at det bør hindres at faren kommer med krav overfor barnet. Dette spørsmål vil det være tid til å overveie siden.
Skal det bli truffet formålstjenlige forføyninger i alle tilfelle vil det medføre betydelige utgifter. Den nåværende ordning, at hjemstavnkommunen skal betale, vil kunne bli for byrdefull for mange kommuner. Også før kunne det merkes at forsorgsvesenet og vergerådet kvidde seg for å sette bort et barn av hensyn til utgiftene. Det tilrådes at staten overtar disse ekstraordinære utgifter. Ekspedisjonssjef Welhaven og Dr. Severin er av den mening at det foreløpig ikke er påkrevet å gi ut utvidet adgang til å sette bort barn. De bestemmelser vi allerede ha antas tilstrekkelig inntil en får bedre oversikt over stillingen etter å være kommet hjem. Severin antar iøvrig at det hovedsakelig bare vil være økonomisk nød disse små barn trenger å bli beskyttet mot Welhaven vil til sitt skriv av 9.oktober. Dette vedligger.
London, 16.november 1944.
Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no