Rapport 180747   

Barn i Tyskland, hjemsendelse, barn til Sverige etc.

RAPPORT FRA TYSKLANDSTUR 16.6. – 11.7.1947 

Hensikten med undertegnedes reise til Tyskland var i første rekke på vegne av Det kgl. Socialdepartement å søke å oppspore for senere eventuell hjemsendelse norske barn som måtte befinne seg i Tyskland. 

Allerede ved ankomsten til Kjøpenhavn ble spørsmålet angående transporten av barn, når den tid kommer, forelagt generalsekretær Simonsen i Danske Røde Kors. Generalsekretær Simonsen sa at Dansk Røde Kors med glede vilde være til assistanse fra den danske grense om bord i båten i Kjøpenhavn. Barnene kunde eventuelt bli avlevert i Padborgleiren hvori de vilde bli lægeundersøkt, avlust og tatt vare på. Vedlagt følger en avskrift av et brev fra stasjonen i Padborg om spørsmålet. Vi fikk ved samme leilighet kopi av svar fra det Danske Utenriksministerium til Dansk Røde Kors i anledning brev med forespørsel om hvorledes Danmark hadde stilt seg til spørsmålet om repatriering av danske barn i Tyskland. 

Ved ankomsten til Hamburg ble spørsmålet om etterlysning av barnene og transport av dem nøye drøftet med vår representant, kaptein Ekholt. Vi ble der enige om at var vanskelig å ta noe standpunkt før man hadde snakket med de forskjellige institusjoner som man håpet kunde hjelpe. Kaptein Ekholt mente imidlertid på det tidspunkt å kunne påta seg transporten av barnene fra Hamburg til den danske grense. Det ble likeledes avlagt besøk i Tysk Røde Kors i Hamburg som er en meget effektiv institusjon. Tysk Røde Kors samarbeider meget intimt med en institusjon kalt ”Suchdienst” som er en samlet organisasjon for de 4 humanitære foreninger ”Deutscher Caritas-Verband”, ”Deutsches Rotes Kreus”, ”Hilfswerk der Ev. Kirche” og Arbeiterwohlfahrt”. Denne institusjonen arbeider i den amerikanske, engelske og russisk sone. Tysk Røde Kors og Suchdienst lovet all den assistanse vi måtte ønske ved etterlysning av barnene, i tilfelle deres hjelp skulde bli nødvendig. Som eksempel kan nevnes at 16.06.47 har det lykkes Suchdienst å slutte kontakt med foreldre av 20400 barn. 

Ved besøk hos Det Internasjonale Røde Kors’s Hovedkvarter i Vlotho og Britisk Røde Kors’s Utenlandsavdelings Hovedkontor, samme sted, ble spørsmålet likeledes inngående diskutert og vi ble lovet all mulig assistanse når det måtte være ønsket. Vlotho ble saken likeledes diskutert med Svensk Röda Kors’s Liaison Offiser hos de allierte, og man kan likeledes gå ut fra at Svensk Röda Kors vil kunne være til stor assistanse med sine transportmidler. 

Fra Vlotho reiste vi inn til Berlin hvor vi gjennom major Jacobsen i den Norske Militærmisjon ble satt i kontakt med miss Samsonow, som var sjef for UNRRA’s Chld Tracing Branch i Berlin og likeledes hadde inngående kjennskap til fremgangsmåten ved etterlysning av barn i den russiske sone. Miss Samsonow påtok seg selv å søke rapport om alle de barn vi foreløpig hadde kjennskap til i den franske sektor i Berlin, i Østerrike og i Tsjekkosloslovakia. Miss Samsonow vilde likeledes sørge for at alt ble gjort for å undersøke om det eventuelt i de oppgitte distrikter skulde finnes flere barn av norsk opprinnelse. Gjennom miss Samsonow kom vi i kontakt med en norsk dame, frk. Randi Seeberg, som arbeider i UNRRA i den amerikanske sektor i Berlin. Frk. Seeberg var spesielt beskjeftiget med Child Tracing og Child Care og påtok seg undersøkelsene etter de barn vi antok skulde være i den amerikanske sektor, samt undersøke om der skulde kunne finnes flere. Frk. Seeberg fikk likeledes listen over den britiske sektor i Berlin og skulde sørge for at den kom den rette UNRRA-funksjonær i hende. Gjennom miss Samsonow ble vi likeledes satt i forbindelse med det tyske ”Hauptjugendamt” i Berlin hvor vi hadde en konferanse med herr Trogisch. Saken ble forelagt her Trogisch med anmodning om de tyske myndigheteres assistanse for etterlysing etter barnene i den russiske sone og den russiske sektor i Berlin. Listen over de barn vi allerede hadde kjennskap til ble overlatt herr Trogisch som lovet snarest gjennom de lokale ”Jugendämter” å søke å skaffe de forønskede opplysninger. 

Samtlige personer som vi var i kontakt med fikk utlevert den liste med spørsmål som var forarbeidet herfra og alle rapporter vil bli sendt vårt kontor via den norske Militærmisjon i Berlin. I Berlin var vi likeledes i kontakt med en representant for Polsk Røde Kors, mrs. Zuckowska, som vilde undersøke muligheten for å finne de barn som i våre lister står oppført med adresse i Polen. Mrs. Zuckowska nevnte imidlertid at hun mente det var meget liten sjangse for at disse barn fremdeles skulde befinne seg i Polen, idet man måtte gå ut fra at barnene var blitt bortsatt til tyske familier og disse familier vilde siden være blitt sendt tilbake til Tyskland fra Polen. Ettersøkingen etter de barn som vi har oppført under adresser i Polen og Tsjekkoslovakia vil derfor herfra bli sendt til den ovennevnte ”Suchdienst”, da vi går ut fra at det samme vil være tilfelle med Tsjekkoslovakia som med Polen. 

Fra Berlin reiste vi videre til Wunstdorf hvor vi hadde en samtale med miss. Bucke som er lederen i UNRRA Child Search Branch i den britiske sone. Miss Bucke hadde til høyre hånd en norsk dame, frk. Kristoffersen, som virket meget grei og interessert. Frk. Kristoffersen hadde allerede for et par måneder siden vært oppe i Hamburg og snakket med kaptein Ekholt om de norske barnene, og man derfor var meget glad for å få positive instruksjoner om hva som skulde gjøres. Miss Bucke hadde allerede rapporter om et par av barnene i den britiske sone, men vilde nå sørge for ytterligere opplysninger, samt undersøke om der skulde finnes flere barn. Miss Bucke’s rapport vil bli sendt vårt kontor via kaptein Ekholt i Hamburg. Samtidig ble vi av frk. Kristoffersen anmodet om å skaffe tilveie den rapport som sjefen for ”Lebensborn”-bevegelsen i Norge skal ha avgitt før han fikk tillatelse til å forlate landet. Generalkonsulatet i …… skal ha tilskrevet Socialdepartementet i samme anledning den 27.05. d.å. på anmodning av UNRRA. 

På anbefaling av Admiral Sir Richard Bevin, sjef for Britisk Røde Kors i Tyskland, besøkte vi deretter major i Frelsesarmeen, Preece, i Essen idet major Preece er beskjeftiget med, mer eller mindre uoffisielt, å bringe barn fra den ene sone til den andre til sine foreldre. Major Preece har derfor første hånds erfaring i hvorledes myndighetene skal behandles og i selve transportspørsmålet vedrørende barn. Major Preece var meget interessert i vårt foretagende, og ba om å få en kort skriftlig rapport om hva vi hadde truffet av avtaler under vår tur i Tyskland for eventuelt å tre støttende til når det måtte bli nødvendig. I følge major Preece bør Socialdepartementet allerede nå gjennom den Norske Militærmisjon i Berlin sende en offisiell anmodning til de russiske myndigheter om tillatelse til å ta norske barn ut av den russiske sone og den russiske sektor, dette ble også nevnt av miss Samsonow i Berlin. Major Preece samarbeider selv med ”Hauptjugendamt” i Berlin og har det beste inntrykk av dette kontors arbeide. Han vilde ved sitt næste besøk i Berlin henvise til vårt besøk dersteds og purre på saken. 

I Wiesbaden besøkte vi miss Hiese, sjef for UNRRA Child Tracing i …. ….. Miss Hiese fikk liste over de barn vi vet om og vil på samme måte som i ovennevnte tilfelle skaffe rapporter fra den amerikanske sone og undersøke om det eventuelt skulde finnes flere barn. Rapporten vil som ovenfor bli innsendt gjennom kaptein Ekholt i Hamburg til vårt kontor. Kontoret i Wiesbaden var meget interessert i at saken var tatt opp fra Norge, idet vi fikk et inntrykk av at det tidligere norske standpunkt, at barnene ikke var ønsket til Norge, hadde forbauset dem en smule. 

Fra Wiesbaden var det vår mening å reise opp igjen til Hamburg, da vi underveis hadde fått bekreftet at det store ”Lebensborn” – kartotek i München var forsvunnet. Kontoret i Wiesbaden anbefalte imidlertid på det varmeste at vi skulde reise til Nürnberg, idet vi der muligens kunde selv kunde få noen flere opplysninger, samt at de advokater som i disse dager behandler ”Lebensborn” – saken vil ha stor interesse av å treffe oss. Vi kjørte derfor videre til Nürnberg og kom i direkte kontakt med en mrs. Lang som er sekretær for advokatene Schwenck og Schiller. Det viste seg at ”Lebensborn” saken er til behandling i disse dager, og vi fikk utlevert et resymé av anklagen i saken. Mrs. Lang stilte til vår disposisjon alle papirer og dokumenter som vedrørte norske barn, imidlertid fikk vi jo ikke anledning å ta papirene med oss og kunde kun hurtig notere ned alle de navn som forekom. Vi fikk likeledes anledning til å lese brev til og fra tyske myndigheter i 1940 som behandlet spørsmålet om vedkommende barn av tyske fedre og norske mødre. Vi fikk oppgitt en adresse i Berlin hvor man vil kunne skaffe en fotokopi av disse brev. Vi har tilskrevet militærmisjonen i Berlin med anmodning om, hvis mulig, å skaffe disse kopier. 

Advokat Schwenck var selv bortreist, men vi ble innkalt til advokat Schiller som ba om en kort foreløpig redegjørelse for hva som ble gjort i Norge i forbinnelse med ”Lebensborn”. Advokaten lot til å ha vært av den oppfatning at norske barn var blitt stjålet ut av sine hjem og sendt til Tyskland. Dette benektet vi foreløpig, idet vi ikke kunde erindre å ha hørt om den slags tilfelle. Advokaten ba imidlertid om en snarlig rapport fra Socialdepartementet om de barn som var blitt sendt til Tyskland, samt et politibekrefte vidneprov fra 5-6 av de mødre, hvis barn ble sendt til Tyskland, på om barna var blitt sendt med eller mot deres vilje. Vi lovet å anmode Socialdepartementet om å sende denne rapport med en gang, da ”Lebensborn” saken som ovenfor nevnt er til behandling i disse dager. Av de papirer som vi fikk gjennomgå i Nürnberg, fremgikk en ca. 100 navn på barn som ikke har forekommet i våre lister tidligere. Oppgave over disse barn vil bli sendt Socialdepatementet med det første. Da det imidlertid i de nevnte papirer kun står angitt barnas navn, fødselsår og datum, samt det år det ankom til barnehjem i Tyskland, finner vi å burde sende listen inn til ”Suchdienst” for derigjennom muligens å få oppsport dem. Sjangsen til å finne disse barn er vel imidlertid nokså liten, idet man må gå ut fra at de tyske pleieforeldre kan ha gitt barnet deres eget navn. 

Fra Nürnberg reiste vi også på anbefaling av miss Hiese over til Heidelberg hvor vi hadde en samtale med sjefen for UNRRA Child Care, miss Trig. Så snart barnet blir funnet, rapporten sendt hjem og beskjed sendt ned igjen at barnet ønskes hjemsendt, blir det av UNRRA’s folk hentet hvor det bor og anbragt i leirer som sorterer under miss Trig. 

Hva angår transporten av alle disse barn etter at rapporten er innløpt til Norge, så ble dette spørsmål også nøye diskutert med de forskjellige personer vi var i forbinnelse med. Den første vanskeligheten her møtte, var at UNRA gikk inn den 30.06.d.å. og arbeidet ble overtatt av IRO. Da dette skifte akkurat ble foretatt da vi var der nede, hadde man ennå ikke fått noen som helst slags direktiver om fremtidige fremgangsmåter, og det var vanskelig for UNRRA’s representanter i den engelske og amerikanske sone å uttale seg om hvem som eventuelt kunde komme til å dekke utgiftene, hvor store disse kunde komme til å bli etc., etc. Man trodde neppe at transporten vilde kunne bli dekket fullt ut av IRO på samme måte som av UNRRA. Selve transportspørsmålet mente de imidlertid at man fortsatt vilde kunne ta seg av. Innen den britiske sone vilde barnene kunne bli anbragt til en samlingsleir UNRRA har i Hamburg-området, enten pr. bil eller tog med følge, og fra den amerikanske sone vil barnene kunne bli bragt til Bremen hvor de så kan hentes til same leir ved Hamburg. For den russiske sones vedkommende er det vanskelig foreløpig å uttale seg om spørsmålet, idet alt avhenger av de russiske myndigheters svar, men man kan regne med tysk og svensk assistanse så vel som hjelp fra den Norske Militærmisjon i Berlin. 

Vedrørende transporten fra Hamburg til den danske grense, så vil kaptein Ekholt kunne organisere dette fra Hamburg. Kaptein Ekholt mener da å benytte seg av busstransport, hvor hver buss er utstyrt med tysk sjåffør og tysk Røde Kors søster. Dette vil kun være forbunnet med utgifter til bensin og bilhold, idet tysk Røde Kors søster vil kunne stilles til disposisjon for ca. 25-40 DM pr.dag, og buss og sjåffør has. 

Hva angår den franske sone, så er det, oss bekjent, kun 3 barn der. Spørsmålet om å finne disse 3 barn, sende rapport og eventuelt få dem inn i den amerikanske sone for at miss Trig kan ta seg av dem, er sendt pr.post til IRO’s kontor i Haslach. 

Dagny Martens.

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no