Udatert brev  fra Julie Krohn-Hansen.                                                 

Innstilling fra prestekomiteen på Lillehammer.

Til Den midlertidige Kirkeledelse. 

Barn som under Norges okkupasjon er født her i landet av norske mødre og tyske fedre. 

Undertegnede vil på denne måte få lov å henvende seg til Den midlertidige Kirkeledelse for å be den begynne å arbeide med det problem de såkalte tyske barn er. Vi er bekjent med at der blant jurister arbeides med saken. Som kristne og som mødre har vi følt at vi også har ansvar for en riktig løsning av dette problem, og vi vil her få fremlegge vårt syn på saken. Vi vil først ta frem de rent nasjonale synspunkter. 

Det har vært en sorg og en skam for oss som kvinner å se den imøtekommenhet så altfor mange norske piker har vist overfor vårt lands fiender under Tysklands okkupasjon av Norge. Men de piker som har fått barn med tyskere, kommer etter vår mening i en særklasse, fordi barna kommer til å bli en fare for vårt land. At dette ikke er å se spøkelser ved høylys dag, fremgår av det vedlagte skrift som er et referat av Rediess’ brochure: Lebensborn. 

Dette skrift går jo ut fra at Tyskland seirer i krigen. Vi går jo ut fra det motsatte. Men selv da bortfaller ikke faren fra disse barn. De vil uten tvil bli en femte kolonne. Riktignok håper og tror vi at det skjulte Tyskland finnes, og at de tyske kristne er blitt lutret og seende etter det de har gjennomgått og derfor vil gjøre sin innsats for å bringe Tyskland inn på fredens vei. Men på en annen side har vi lært å kjenne tyskerenes grundighet i planleggelsen av denne krig, og det ville være utilgivelig lettsindig ikke også å regne med at der fortsatt i Tyskland vil være krefter som arbeider for revanche. Disse barn og deres mødre er kjent av tyskerne og de vil nok vite å finne dem og holde forbinnelsen vedlike med dem. Vi kjenner jo nå selv litt til for en makt slikt underjordisk arbeide har. Og det blir ikke lett for disse barn når de vokser opp å motstå den. Især fordi vi må regne med at det blir ytterst vanskelig etter en så langvarig og bitter krig å assimilere så mange tyskerbarn i et så lite folk som vårt. 

Tallet på dem er etter det skrift som vedlegges ca. 4000. Antakelig er det atskillig flere, men disse har tyskerne i sine ruller og derfor er disse de farligste. Vi er kjent med at der arbeides med planer hvoretter disse barn skal taes fra sine mødre og så skal en forsøke å skaffe adoptivforeldre til dem. Resten skal fordeles på barnehjem. Dette kan se ut som en human og god plan. Men vi tviler på at den i praksis vil vise seg å være god. I våre gjennomsiktige forhold vil barnas ekstraksjon aldri kunne holdes skjult. Barna vil bli stemplet som tyske barn og i oppveksten være utsatt for all den skånselsløse forfølgelse som barn så ubarmhjertig kan prestere. De tyske barn vil vokse opp med mindreverdighetskomplekser og bitterhet i seg og derfor være et lett bytte for agitasjon til fordel for Tyskland. 

Vi er også kjent med at der fra legehold skal være uttalt at disse tyske barn har meget godt arvestoff i seg. De første år var jo soldatene legemlig utvalgte folk. Dette gjelder dog ikke for de siste år. Men hva de sjelelige egenskaper angår som disse barn har fått i arv så må de vel betegnes som meget slette. Vi vet jo altfor lite om forholdet mellom arv og miljø til å føle oss trygge på at de oppdraget i gode norske hjem, vil bli gode norske borgere. Hva de barn angår som vil bli anbrakt i barnehjem, så ser det jo ennå mørkere ut for dem. Andre barnehjems barn har jo som oftest noen pårørende og den som kjenner litt til barnehjemsbarn, vet hva det betyr for dem og hvor de henger ved dem. Disse barn kommer til å bli ensomme, og det å føle seg ensom i livet, er en av de tyngste byrder et menneske har å bære. Om alle disse barn gjelder det enten de er adoptert eller er barnehjems barn at de etter norsk lov når de er myndige, har krav på å få vite om sin opprinnelse. Denne kan altså i det lange løp ikke forbli skjult verken for dem selv eller for deres omgivelser. 

De vil da om en tyve år, nettopp når næste krig kanskje truer, være blitt seg bevisst at de er fremmede her i landet. Det kan lett bli en fare og en vanskelighet mer for vårt folk. Det melder seg da det spørsmål om det ikke både av hensyn til landet og til barna er det beste at de sammen med sine mødre overgies til det land som er deres virkelige fedreland, Tyskland. Mødrene har jo i og med at de innlet seg med tyskere, sviktet sitt eget fedreland og valgt et nytt. Mødrene er jo og på de hjem hvor de er, blitt opplært i naziideologi og vil bli talsmenn for denne. De har jo aldri hatt det så godt som under det tyske styre. Selv om vårt folk under okkupasjonstiden ikke har vist seg å ha noen tilbøyelighet til å la seg påvirke av nazismen, så må vi ikke underkjenne den fare den vil vedbli å være ikke minst i den urelige tiden etter krigen da det sikkert vil bli misnøy rundt om i vårt land. 

På denne måte vil en også unngå det unaturlige: å skille barna fra moren. Selv om disse mødre ofte er dårlige mødre så sier jo en ekspert i barnepsykologi, Charlotte Bühler, at det dårligste hjem er bedre enn et barnehjem. Dette kan selvfølgelig diskuteres. Men det er jo alltid en alvorlig sak å skjære over et så intimt bånd som mellom mor og barn. 

En kan spørre: Har dette noensinne vært gjort før etter en krig? Så vidt vi vet ikke. Men det er ingen avgjørende grunn til ikke å gjøre det nå. Denne krig er jo mer enn noen tidligere krig en krig om livsoppfatning og går derfor dypere i folkenes indre liv enn tidligere kriger. Det er jo heller ikke en tanke en kan vise fra seg uten videre at den sterke femte kolonne som var i Belgien bestod nettopp av tyske barn fra forrige krig. 

Et annet spørsmål som for oss veier meget tyngre er om det er kristelig forsvarlig å eksportere tusenvis av unge kvinner med deres barn til et krigsherjet Tyskland. Samtidig måtte det grundig undersøkes om kvinnene ville få arbeide, så de kunne forsørge seg og barna. En del av de forbinnelser som er knyttet med tyske fedre vil forhåpentligvis vare, men dette kan en jo ikke regne med. Tanken føles forferdelig og en har mest trang til å skyve det hele fra seg og si: Dette får juristene ordne opp . Vi som kristne kan ikke være med å bestemme dette. Vi har tidligere nevnt at vi tror og håper på et kristent Tyskland som vil gjøre seg gjeldende så barna blir oppdratt som kristne barn. Men skulle ikke hensynet til vår eget folks moral veie tyngst for oss nettopp som kristne? Respekten for den kristne moral er sterkt synkende. Krigen har ført det med seg og vi behøver sikkert ikke begrunne eller belyse det. Det blir den kristne menighets plikt og ansvar igjen å skape respekt for og høyne moralen. 

Og allikevel er et slikt skritt nødvendig? Det ville sikkert føles mer kristelig og humant å si: La oss nå glemme og tilgi alt det onde. Det ordner seg nok. Det er ikke så farlig. Men ser vi nøyere til så er vel et slikt resonnement ikke diktert av kristelig tankesett, men av tretthet og slapphet som er naturlig nok etter disse fire år. Men her trenges en utrensning, her trenges at der statueres et eksempel. Det er de kristnes plikt å gå i bredden fordi vi fremfor andre burde forstå hva kampen gjelder, at den står mellom kristent og hedensk livssyn. 

Det er meget vi fra kristent synspunkt har måttet beklage i den nåværende krig mot nazismen. For eksempel bombingen av de tyske byer. Vi har ikke forsømt det fordi vi har sett at det var nødvendig og det blir sikkert nødvendig å gå strengt frem hvis der igjen skal skapes respekt for kristen moral. 

Vi står kanskje overfor en ny besettelse av fremmede tropper, og selv om disse er vennligsinnet eler nettopp derfor bør der vises strenghet hvis forsumpningen ikke skal bli bundløs. Men samtidig må den kristne kirke og skole energisk gå inn for å hjelpe våre unge piker. Vi må jo se i øynene det først og fremst er hjemmene som har sviktet og dernæst skolene. Hele vår kristne menighet er medansvarlig i den utglidning som her har funnet sted. Bare hvis vi erkjenner vår medskyldighet, vår svikt og vår slapphet, er der håp om at vi i Guds kraft kan ta fatt på det gigantiske arbeid som ligger foran oss, av det moralske kaos som nå hersker å skape respekt for lov og rett og renhet. 

Julie Krohn-Hansen

Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no