Forordning 290643
Tyske dokumenter.
Forordningstidend for de besatte norske områder. Utgitt i Oslo 29.06.43.
Forordning om gjennomføringen av forordningen om vern av barn til personer som tilhører den tyske vernemakt i de besatte områder. Av 13.februar 1943.
I henhold til § 7, 1.ledd, i forordningen om vern av barn til personer som tilhører den tyske vernemakt av 28.juli 1942 (Reichsgesetzblatt I.s.488) bestemmes hermed i forståelse med vedkommende Reichsministre samt Reichskommisarene for de besatte norske og nederlandske områder følgende:
§ 1 Avgjørelsen angående fastsettelsen av farskap overdras som et anliggende under den frivillige rettspleie til vernemaktsdomstolene.
§ 2 (1) Avgjørelsen hører inn under vernemaktsdomstolen for den del av vernemakten som vedkommende soldat eller vernemaktsfunksjonær, der er blitt oppgitt som barnefar, hører til eller har tilhørt. Det stedlige verneting fastsettes av øverstbefalende for vernemaktsdelene i forståelse med vernemaktens øverstkommanderende i Norge og Nederlandene.
(2) Ved vernemaktsdomtolene treffer en dommer tilhørende vernemakten avgjørelsen.
§ 3 (1) Søknaden om fastsettelsen av farskapet til barnet kan stilles av moren.
(2) Moren kan stille søknaden om fastsettelsen av farskapet selv om den militærperson, som er oppgitt som far, er trådt ut av vernemakten, er falt eller er død.
(3) Er moren død, handlingsudyktig eller på annen måte forhindret fra å stille søknaden, tilfaller retten til å stille andragendet barnets verge.
(4) Vernemaktsdomstolen innskrenker sine undersøkelser til å konstatere, om den i søknaden oppgitte militærperson skal anses som barnets far.
§ 4 (1) Som barnets far anses den som i unnfangelsestiden har hatt samleie med moren, såframt ikke også en annen har hatt samleie med henne i denne tid. Et samleie blir imidlertid å sette ut av betraktning hvis det etter omstendighetene er helt umulig, at moren kan være blitt fruktsommelig ved dette samleie.
(2) Som unnfangelsestid gjelder tiden fra den 181. til og med den 302. dag før barnets fødselsdag.
§ 5 Moren eller vergen (§ 3) må ved inngivelsen av søknaden samt ved behandlingen av saken i vernemaktsdomstolen la seg representere av de av Reichskommissarene for de besatte norske eller nederlandske områder oppnevnte instanser.
§ 6 (1) Vernemaktsdomstolen skal, eventuelt gjennom rettshjelp, forhøre vedkommende militærperson, som i søknaden er oppgitt som far, om han er villig til for en dertil kompetent tysk myndighet, i første rekke for en av vernemaktens dommere eller for rettsskriveren ved en sådan domstols kontor å erkjenne farskapet i et offentlig dokument. I tilfelle skal en sådan erklæring protokolleres.
(2) Et slikt forhør kan sløyfes, hvis den militærperson som i søknaden er oppgitt som barnefar, allerede har avslått å avgi erklæring om anerkjennelse av farskapet.
§ 7 Erkjenner en person tilhørende vernemakten etter barnets fødsel sitt farskap i offentlig dokument, kan han ikke påberope seg at en annen har hatt samleie med moren i unnfangelsestiden.
§ 8 (1) Om en person tilhørende vernemakten ikke erkjenner farskapet, kan vernemaktsdomstolen på embets vegne oppnevne en rettskyndig eller en ellers dertil egnet representant til varetagelse av hans rettigheter, for så vidt han ikke gir avkall på denne hjelp eller selv stiller en representant.
(2) Vernemaktsdomtolen skal stille en slik representant, når vedkommende militærperson i mellomtiden er trådt ut av vernemakten, er falt, er død, savnet eller ikke lenger befinner seg innen området til den av vernemaktens domstoler, som har å treffe avgjørelsen i saken. Spørsmålet om en slik representant skal stilles av domstolen, bortfaller hvis vedkommende militærperson eller hans arvtager selv stiller en representant.
§ 9 (1) For rettergangen gjelder de tilsvarende bestemmelser i forordningen om den militære strafferettslige rettergang i krig og ved spesiell innsats (Krigsstrafferettergangsordningen – KstVO) av 17.august 1938 (Reichsgesetzblatt 1939 I.s. 1457), om bevisopptaking (§ 60), ordenspolitiet og utelukkelse av offentligheten (§ 58).
(2) For retts- og offentlig hjelp skal anvendes tilsvarende forskriftene i § 11 i loven om frivillig rettspleie og andre rettslige anliggender hos vernemakten av 24.april 1934 (Reichsgesetzblatt I.s.335) og § 22, annet ledd, i krigsstrafferettergangsordningen om de offentlige myndigheters bistandsplikt.
(3) Videre gjelder tilsvarende bestemmelsene i loven om den frivillige rettspleies anliggender av 20.mai 1898 (Reichsgesetzblatt s.771) om utelukkelse av dommer (§ 6), om inkompetente eller utelukkede dommeres handlinger (§ 7) samt beregning av frister (§ 17).
(4) I den utstrekning denne forordning ikke inneholder forskrifter for rettergangen, ordner vernemaktdomstolen rettergangen etter pliktmessig skjønn.
§ 10 Vernemaktsdomstolen skal på embets vegne under hensyntaken til partenes påstander anstille de påkrevede undersøkelser til konstatering av kjensgjerningene og foreta de bevisopptakelser som anses nødvendige.
§ 11 Moren samt den militærperson som er oppgitt som barnets far, skal få avgi sin forklaring før avgjørelsen, hvis mulig umiddelbart.
§ 12 Angående edfestelsen av moren og vedkommende militærperson treffer vernemaktsdomstolen avgjørelsen etter pliktmessig skjønn.
§ 13 (1) Partene og vitnene skal, i den utstrekning det er påkrevd, til konstatering av barnets avstamning underkaste seg arve- og rasemessige undersøkelser, spesielt tillate at det tas blodprøver for bestemmelse av blodtypen.
(2) Vegrer en av partene eller et viten seg uten gyldig grunn, kan umiddelbar tvang anvendes; især kan framstilling til undersøkelse gjennomføres med tvang.
(3) Nektes den forordnede undersøkelse av moren eller barnet uten gyldig grunn, kan vernemaktsdomstolen avslå søknaden om fastsettelse av farskapet.
§ 14 (1) Vernemaktsdomstolen fastslår ved kjennelse på grunnlag av undersøkelsens resultat og bevisopptakelsen om vedkommende militærperson skal anses som barnets far eller ikke.
(2) I kjennelsen skal motivene for denne angis. Den skal kunngjøres for moren, vergen, vedkommende militærperson, der er oppgitt som barnets far, samt for stedfortrederne (§§ 5, 8). Kunngjøring til stedfortrederne alene er tilstrekkelig.
§
15 (1) Anke over
vernemaktsdomstolens kjennelse skal rettes til ”Chefrichter beim
Wehrmachtsbefelshaber in den Niederlanden” eller til
”Oberstkriegsgerichtsrat beim Wehrmachtsbefelshaber in den Norwegen”.
(2) Om retten til anke gjelder tilsvarende hva der er foreskrevet i § 20 i lov om den frivillige rettspleies anliggender.
(3) Anke må inngis til vernemaktsdomstolen innen tre måneder etter kunngjøringen av kjennelsen.
§ 16 (1) Anken kan bygge på nye kjensgjerninger og bevismidler.
(2) Ankedomstolen (§ 15, 1.avsnitt) kan selv foreta eller la foreta en supplering av undersøkelsene gjennom vernemaktsdomstolen eller ved rettshjelp.
(3) For ankebehandlingen gjelder tilsvarende bestemmelsene i §§ 5, 8, 9, 10, 12 til 14.
(4) Ankedomstolens avgjørelse er endelig.
§ 17 Gjenopptaking av rettergangen finner sted, hvis vernemaktsdomstolen finner det nødvendig på grunn av nye kjensgjerninger eller bevismidler som følge av tungtveiende betenkeligheter mot den trufne avgjørelse.
§ 18 (1) Bestemmelsene i forordningen om gjennomføring og supplering av loven om den frivillige rettspleie og vernemaktens øvrige rettsanliggender av 3.2.1936 (Reichsgesetzbl. I side 99), om føring av registre (§§ 1, 2), akter (§ 13), utferdigelse av utskrifter (§§ 14 til 17) samt om oppbevaring av registre og akter (§ 19) gjelder tilsvarende.
(2) Moren, vergen, vedkommende militærperson, deres rettsinnehavere, samt representantene (§§ 5, 8) kan forlange en utskrift av avgjørelsen.
§ 19 Virkningen av fastsettelsen av farskapet retter seg etter den gjeldende rett innen rammen av den Tyske Borgerlige Lovbok.
Führer-Hauptquartier,
den 13. februar 1943.
Sjefen
for vernemaktens overkommando: Keitel.
Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no