Komitéinnstilling fra AFL.
Utredninger i Sverige og England i 1944.
Komitéinnstilling fra AFL's (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon) studiesirkel i Stockholm, 03.12.1943.
På møte i sirkelen i oktober 1943 ble følgende valgt til medlemmer av komiteen: Fru Bang-Hansen, Luihn, Steffi Pedersen og Vik. Finn Larsen, Jørgen Dahl, Erling Elverhøy, Herleif Johnsen og Tor Haugen. I komité- møte 10.11.1943 ble Tor Haugen valgt til formann og Finn Larsen sekretær. I møte den 03.12.1943 ble følgende utkast vedtatt:
Nytt utkast etter møtet 3.desember. Omsorgen for barn av tyskere og N.S.folk i Norge etter krigen.
I. Innledning.
Det er våre myndigheters sak å sørge for at det ikke under den første opphisselsens tid etter Norges befrielse blir begått handlinger som er til skam for vårt rettssamfunn. Ikke minst gjelder det å forebygge at barn blir plaget eller tilføyd overlast som hevn for hva deres foreldre kan ha gjort. Det er et etisk grunnkrav at barn ikke må gjøres ansvarlige for sine foreldres gjerninger. Hvor de er ledet på avveger, kan bare en psykologisk riktig behandling få dem inn på rett veg.
Videre må en være oppmerksom på barneproblemets sosialpolitiske side. Barn er samfunnets rikdom. Derfor har samfunnet rett og plikt til å dra omsorg for at det ikke vokser opp grupper av mennesker som kan komme til å danne asosiale og antidemokratiske innslag i vårt folk. Tyskeres og NS-folks barn går opp i mange tusen, og de aller fleste av dem må en regne med vil komme til å vokse opp og bo sammen med oss. Blir de ødelagt, er de tapt for samfunnet. I stedet for å bli borgere som kan gjøre nytte forseg i samfunnet vil de bli en belastning, et bunnfall som vi må dras med til å skade for barna selv og til skam for det samfunn som ikke forsto å ta vare på sin dyreste eiendom.
Komiteen er derfor av den oppfatning at det må forberedes tiltak for snarest å beskytte barn mot legemlig og sjelelig overlast i den første tiden etter Norges befrielse. En del av disse tiltak bør planlegges i detalj, og nye lovbestemmelser vil være påkrevd for å gjøre det mulig å gripe effektivt inn. Etter den første, raske inngripen blir det nødvendig for myndighetene i Norge å løse problemet riktig på lang sikt. Når det gjelder de praktiske løsningene her, kan komiteen bare antyde noen retningslinjer, for i hovedsaken må disse oppgavene løses av det befridde Norge under hensyn til de forhold som rår. Men enkelte tillegg til lovgivningen bør det sørges for nå, dersom myndighetene skal stå fritt når tiden kommer.
II. Øyeblikkelige rådgjerder.
I mange tilfeller, kanskje de fleste, vil tyskerbarn og NS-barn straks måtte tas under myndighetenes beskyttelse og omsorg. Det gjelder f.eks. når foreldrene arresteres eller hjemmet risikerer overlast på grunn av befolkningens holdning. Tyskerbarn og deres mødre vil miste den økonomiske støtten de nå får fra tyske myndigheter, og barna vil da kunne komme til å bli vanskjøttet.
Vergerådene er etter loven den institusjon som ligger nærmest til å for å ta seg av denne oppgaven, men etter komiteens mening vil de, selv om de får assistanse av politiet, ikke kunne løse den så hurtig og effektivt som det er nødvendig. For å lede beskyttelsesrådgjerdene, og for senere å ta seg av den langsiktige behandlingen av baneproblemet vil det bli nødvendig å opprette en egen institusjon med egne tjenestemenn i distriktene, som kan ofre seg helt for denne oppgaven og samtidig bygge på vergerådenes erfaring og lokalkunnskap. Vi forutsetter denne institusjonen i resten av vår tilråding og kaller den barnetilsynet.
I gjeldende lov finnes ingen hjemmel for å ta barn i beskyttelsesforvaring. I henhold til lov om "forsømte barn" av 1898 kan vergerådene ta barna når de "på grunn av foreldrenes eller oppdrageres lastefullhet eller forsømmelighet finnes vanvyrdet, mishandlet eller sedelig fordervet." Denne bestemmelse trenger utfylling. Det bør gis en forordning som gir barnetilsynet adgang til innen en viss frist, f.eks. to måneder etter frigjøringen av vedkommende distrikt å ta i forvaring barn som på grunn av foreldrenes (morens) unasjonale holdning under okkupasjonstiden er i den situasjon at foreldrene (moren) ikke kan ta betryggende vare på dem.
Fra staten side må forberedes en opplysningsvirksomhet, som gjennom skole, kirke kringkasting, presse og andre organisasjoner kan oppfordre folk til å ta hensyn til barna. Barnetilsynet må kunne lede denne opplysningsvirksomhet ute i distriktene.
III. Tyskerbarnas problem på lang sikt.
A. Barn i ekteskaper inngått mellom tyskere og norske kvinner etter 9. april 1940.
Disse barn har tysk borerrett og ikke norsk. Har moren forlatt Norge, er også hennes norske borgerrett tapt i henhold til statsborgerloven, og da oppstår ingen særskilte spørsmål, i det mødre og barn i denne gruppen er Norge uvedkommende. Hvis moren er blitt i Norge, har hun i henhold til gjeldende lov beholdt sitt statsborgerskap og beholder det fortsatt til hun forlater landet. I en del slike tilfeller, hvor en kvinne gjennom sin mann og sitt barn har en naturlig tilknytning til Tyskland, vil det etter komiteens mening være riktig å gi myndighetene adgang til å frata kvinnen sitt norske statsborgerskap og la henne forlate landet med sitt barn. En del vil kanskje også velge denne utveg frivillig. Imidlertid bør statsborgerloven gis et tillegg som åpner adgang for myndighetene til å ta borgerretten fra norske kvinner som etter 9. april har giftet seg med tyskere, selv om vedkommende kvinne er i landet.
B. Barn av tyskere og ugifte norske mødre.
Disse barn og deres mødre er norske statsborgere. Etter komitéflertallets mening kan det ikke komme på tale å rata dem borgerretten og sende dem ut a landet hvis de ikke reiser frivillig. Et av komiteens medlemmer, Johnsen, dissenterer dog på dette punkt.
C. Felles for begge gruppene A og B.
Det tillegget som skal gis til lov om "forsømte barn" bør inneholde regler om at barn som er født av tysk far og norsk mor i 19941 eller senere, skal kunne tas fra foreldrene (moren) for godt i de tilfeller hvor vedkommende departement finner det hensiktsmessig for barnets oppdragelse og framtid. Barnetilsynet støttet av vergerådene må her bli den myndighet som i første instans avgjør hvert enkelt tilfelle. Hvor langt en skal gå i å bruke denne bestemmelse vil bli et senere spørsmål. Komitéflertallet, Dahl, Haugen, Fru Luihn og fru Pedersen mener at barnet bør følge moren med mindre særskilte hensyn taler i mot. Mindretallet, Johnsen, Larsen og fru Bang-Hansen, mener at i den utstrekning brukbare fosterforeldre kan skaffes bør mødre i de her omhandlede grupper ikke få beholde sine barn.
Når barnet får bli hos moren, bør det under alle omstendigheter være adgang for barnetilsynet til å bestemme at tilsyn med oppdragelsen skal utøves i hjemmet, og så siden ta barnet hvis det i hjemmet blir utsatt for uheldig påvirkning av noen art.
Når det gjelder den senere behandling avbarn som tas fra mødrene i henhold til disse bestemmelser, vil komiteen anbefale adopsjonslinjen. Det gjelder å skaffe så mange gode adoptivforeldre som mulig for slike barn, og på denne måte gi dem et betryggende, norsk miljø. De åndelige og legemlig defekte barn er et særlig spørsmål, likeså de friske barn som det ikke kan skaffes adoptivforeldre til. Her blir gode barnehjem alternativet.
I den utstrekning det er mulig bør barna testes for arveegenskaper innen de utleveres til adoptivforeldre. Gjeldende praksis kan her tjene til vegledning.
IV. Problemet på lang sikt når det gjelder barn av norske foreldre, som har vist unasjonal eller forredersk, straffbar opptreden under okkupasjonstiden. (NS, angivere, Waffen SS, etc.)
Tillegget til lov om forsømte barn bør bestemme at barnetilsynet har adgang til å ta barna for godt i alle tilfeler hvor noen av foreldrene under okkupasjonstiden har forbrutt seg mot straffelovens kapitel 8 og 9 eller mot regjeringens forordning av 1942 om medlemskap i NS. Foreldrenes rett til å beholde barna bør også etter bestemmelse av barnetilsynet kunne gjøres betinget av at en ved regelmessig tilsyn i hjemmet får høve til å overbevise seg om at barna ikke utsettes for uheldig eller unasjonal påvirkning.
Det blir et senere spørsmål hvor langt disse lovbestemmelser skal bringes i anvendelse, og komiteen har ikke villet gå i detalj om dette spørsmål. I de tilfeller hvor barna blir tatt, vil komiteen anbefale samme framgangsmåte som ovenfor under III C. Hvor barna er små, bør adoptivforeldre finnes, hvor de er større kommer en neppe utenom barnehjemmene.
V. Politisk forbrytere som var barn da krigen begynte.
Om dette emne finnes en bestemmelse i forordningen om politiske forbrytere av okt. 1941, hvor det heter at dødsstraff ikke må komme til anvendelse hvis utøveren ved den staffbare handlings utøvelse var under 18 år. Dessuten gjelder selvfølgelig straffelovens vanlige regel at ingen kan straffes for handling begått før fylte 14 år.
Dette er imidlertid neppe tilstrekkelig. Ved politiske forbrytelser mere enn ved andre har forholdet vært at barn og ungdom har vært lette å forlede. Det bør antagelig overveies flere særbestemmelser om behandlingen av unge politiske forbrytere fra okkupasjonstiden, uten at komiteen vil gå i detalj her.
VI. Konklusjon.
Komiteen anbefaler at følgende tiltak blir satt i gang nå:
Kilde: Norges forskningsråd. Hjemmeside: http://www.forskningsradet.no/
Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no