fiendens_barn_foralltid

Fiendens barn for alltid

(31.03.2005): Det er med sorg, og stor uro Norges Krigsbarnforbund har konstatert Justiskomiteens innstilling til Stortinget i erstatningssaken for krigsbarn.

Sorg, fordi Stortingsmelding 44, som bl.a. av Justisministeren ble kalt historisk, er blitt en historie uverdig den norske velferdsstat, og totalt uten verdi for oss som krigsbarn.

Uro, fordi mange krigsbarn har hatt tillit til at denne saken, som nå har pågått i flere år, endelig skulle gi en oppreising for hva vi uforskyldt har gjennomgått. Reaksjonene som kan komme tør vi knapt tenke høyt.

En gang for alle er det nå gjort klart i de politiske partier at den urett som ble begått mot krigsbarna ikke er noe man ønsker å ta tak i på en verdig måte.

Resultatet må vi ha lov å tolke som en legalisering av overgrepene, både fra det offentlige og fra privatpersoner. Det sitter nok dessverre mange overgripere i dag og er lykkelig over at de ikke har noe å frykte, vel vitende om hvor vanskelig det er å dokumentere 50-60 år gamle hendelser.

Da krigsbarnorganisasjonene begynte å ta tak i dette, satte Regjeringen i gang en 4 år lang forskning, betalt over statsbudsjettet. Viljen til å gjøre noe i forhold til resultatet av forskningen er blitt borte under veis. Justiskomiteen har nå lagt seg på en linje hvor de sier at

”forskningen på krigsbarnas oppvekst og levekår må anses som ett av de tiltak regjeringen har iverksatt som en oppfølging av de beklagelser som er gitt av Storting og regjering i forhold til krigsbarna”.

Det er påfallende at forskningsresultatene brukes slik man ønsker, i forhold til hva man åpenbart har bestemt skulle bli utfallet av erstatningssaken. Det er en parodi at organisasjonene ble bedt om å delta i arbeidet med Stortingsmeldingen. Justisministeren innledet første møte med å si at hans departement ikke satt inne med gode nok opplysninger om saken. Han gjentok flere ganger at det var vi som var ekspertene. Hele meldingen bærer preg av å være skrevet av noen som ikke kjenner til krigsbarnas bakgrunn. Det går stadig igjen at man ”antar”. Organisasjonenes representanter brukte mye både tid og penger for å formidle de faktiske forhold til arbeidsgruppen. Like fullt sier justiskomiteen i sin innstilling at forskningen var viktig for at krigsbarna skulle bli kjent med sin historie. Feil, kjære politikere, forskningen bekrefter i stor grad det krigsbarna har hevdet gjennom de siste 20 år.

Saken går nå over i historien med en konklusjon som gir inntrykk av at det primært er penger dette har dreid seg om. Spriket er stort mellom krav og tilbud. Det er ingen hemmelighet at vi er skuffet over et så lavt beløp, men viktigere er at vi ikke er blitt tatt på alvor når det gjelder å lempe på dokumentasjonskravene. Kravene er satt så høyt at det for de aller fleste vil være umulig å fremlegge nødvendig dokumentasjon.

Våre politikere synes så engstelig for eventuelle krav som måtte komme fra andre, at de velger å neglisjere overgrep og mobbing av krigsbarna.

Gerd-Inger Resch

Leder i Norges Krigsbarnforbund.

ooooOoooo

(C)2005 NKBF

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no

.