NKBF's kommentarer til Stortingsmelding nr. 44

(12.11.2004): Et sammendrag av synspunkter og konklusjon vedrørende Stortingsmelding nr.44/2004.

Bruk av billighets-erstatnings-ordningen.

Kriterier og dokumentasjon

Manglende barnebidrag og andre tap

Konklusjon:

Det var mange og ulike forventninger knyttet til denne meldingen. Det var forventet at regjeringen ville si noe om plasseringen av ansvar og erkjennelse av at forholdene i etterkrigsårene ikke ga nok beskyttelse til den store gruppen barn, som er omtalt som krigsbarn. Krigsbarnutvalgets medlemmer forutså faren for at krigsbarna, som ble sett på som tyske, kunne få en til dels dårlig behandling og at det kunne være nødvendig å iverksette mottiltak. Dette ble aldri noe av og dermed ble krigsbarna overlatt til den tilfeldigheten det er, når ulike deler av samfunnet tolker saken ut fra personlige følelser og opplevelser.

NKBF er helt på det rene med at da en erstatning/oppreisning til krigsbarn ble vedtatt i Stortinget desember 2002, var forskningsprosjektet Oppvekstvilkår for krigsbarn ikke avsluttet. Vi følte oss imidlertid rimelig sikker på at vi allerede hadde så mye kunnskap om ulike sider ved å vokse opp som krigsbarn, at vi kunne forsvare å tilrå at saken måtte settes på dagsorden. Det organisatoriske arbeidet med krigsbarnsaken har vist hvor vanskelig det er å bli trodd på egne historier. Dette har også vært en av grunnene til at det har vært nødvendig å få en historiebasert forskning, som har kunnet belyse mange av de påstandene krigsbarn har kommet med.

I en rapport av 2002 ”Overlatt til svenske myndigheter”, har Lars Borgersrud dokumentert hvordan denne gruppen barn (Fiskebodabarna) ble feilbehandlet av både svenske og norske myndigheter. Statsminister Bondevik har både skriftlig og muntlig uttrykket sin sorg over behandlingen av dem og lovet å ta dette opp politisk med statsminister Persson. Meldingen putter disse barna inn i sekken omtalt som ”feiladoptert”. Hvordan dette kan forsvares, all den tid det er dokumentert at de ble fratatt sine norske statsborgerskap og mødrene ikke hadde gitt samtykke til adopsjon, er vanskelig å forstå. Den foreslåtte bruk av billighetserstatningsordningen, som er en ordning for norske statsborgere, fratar disse mulighet til å søke om en erstatning.

I Stortingets mandat i 2002 fikk Regjeringen i oppdrag å utrede alternative forslag til erstatningsordninger som en kompensasjon til de krigsbarnsom er påført særlige lidelser, tap og urimeligheter som følge av at de er krigsbarn.

Å tilby en billighetserstatning som kompensasjon for lovbrudd, er et slag i ansiktet for den gruppen det er aktuelt å søke erstatning for. I meldingen omtales krigsbarnas oppvekstsituasjon i stor grad som et mobbeproblem. Uten nærmere presisering av hva mobbing er, kan dette lett oppfattes som noe de fleste barn utsettes for. Krigsbarnas representanter har lagt stor vekt på problemområdene som; plaging, trakassering, misbruk, mishandling og feilplasseringer. Mange krigsbarn vokste opp i miljøer som var gjennomsyret av hat og forakt og der utstøtningen kunne være uttrykk for de voksnes holdninger og synspunkter. I mange tilfeller var dette et stort problem også i barnets egen familie.

Slik meldingen har skissert hvem som i hele tatt kan søke ut i fra gjeldende kriterier, krever dette en omfattende dokumentasjon.  Papirene finnes fortsatt i lukkede arkiver, som krigsbarna ikke har adgang til og knapt nok kjenner eksistensen av. Selv om beviskravene skal være mindre strenge enn ved en rettssak, vil mange søkere oppleve å ikke bli trodd og man opplever nok en belastning fremfor en oppreisning.

Gjennom samtaler der krigsbarnas organisasjoner har deltatt sammen med representanter for embetsverket, ble det snakket mye om krigsbarn som ikke kan dokumentere godt nok farskapet og tilhørigheten til den tyske okkupasjonsmakten. Våre kunnskaper er ikke tatt hensyn til! Man vet at Abteilung Lebensborn ikke registrerte alle fødsler der far tilhørte okkupasjonsmakten. Mange ble registrert på andre måter, som kirkebøker, fødselsmeldinger og lignende. Mange av disse inneholder ikke annen opplysning om farskapet, enn at han er tysk og eventuelt et fornavn, i beste fall et fullt navn. Disse opplysningene, som bekreftelse på å ha rett til å kalles krigsbarn, er ikke gode nok i henhold til meldingen. Ingen norsk kvinne ville dikte opp en slik belastende opplysning, dersom det var til å unngå. Det er mange eksempler på at kvinner laget fingerte norske navn for å slippe belastningen ved å ha hatt tilknytning til okkupasjonsmakten, ikke det motsatte. For dem dette gjelder, må derfor en fødsel / dåpsattest og eventuelt privat korrespondanse, godtaes som dokumentasjon. Fortsatt blir krigsbarn avvist på ulike offentlige kontorer ved spørsmål om dokumentasjon på sin identitet.

I tillegg til ovenfornevnte dokumentasjon skal det skaffes bevis for statsborgerskap for en angivelig far, tysk eller østerriksk. Meldingen viser til Kåre Olsens bok ”Krigens barn” 1998 og der skriver Olsen at elleve ulike nasjoner deltok i den tyske okkupasjonshæren. Kravet til frembringelse av fars statsborgerskap og dokumentasjon på at vedkommende var statsborger av denne staten, samt sannsynliggjøring av at vedkommende deltok i den tyske okkupasjonen av Norge og var i Norge på det aktuelle tidspunkt, er et urimelig krav!

Allerede i rapporten ”Fiendens barn” ble temaet om tilbakeholdelse av barnebidrag behandlet. Tidsperspektivet den gangen ga ikke rom for å gå i dybden av dette spørsmålet og har derfor vært sentralt å belyse i rapporten ”Staten og Krigsbarna”.

Innkrevingen av barnebidrag, som ble stoppet iverksatt av Sosialdepartementet, har hatt store konsekvenser for mange og har vært et tilbakevendende tema blant krigsbarn. Dette handler om et klart lovbrudd fra statens side og det blir vanskelig å se at dette tapet og urimeligheten kan kompenseres gjennom en ”såkalt utvidelse” av billighetserstatningsordningen. Disse tapene var for mange en medvirkende årsak til dårligere levekår enn hos andre sammenlignbare grupper. Mange krigsbarn avsluttet skolegangen uten fullført folkeskole fordi de var nødvendige som arbeidskraft. Dett er også noe som gir en betydelig tapsopplevelse i forhold til andre. Det krigsbarn har vært utsatt for i stor grad, handler om å være mindre verdt enn andre og dette har vært sterkt knyttet til skam, skyld, mindreverdsfølelse, angst og psykisk smerte. For enkelte har dette vært så alvorlig, at de ikke har maktet å leve fullverdige liv. Rapporten ”Krigsbarnas levekår” viser hvordan dette har satt spor i forhold til ulike nivåer, som påvirker livskvaliteten. Skal disse få inntil kr. 20 000 for sine lidelser, så skal de også klare å skriftlig fortelle noe om dette levde livet.

Andre, som har levd tilsynelatende normale liv, har ingen rett til å søke erstatning overhodet fordi de ifølge meldingen ”ikke er påført særlige lidelser, tap eller urimelighet”.  En slik påstand krever noe mer kompetanse enn politisk synsing. Skal innholdet i denne meldingen gjøres gjeldende, må det ansettes fagfolk som kan si noe om hvordan man både definerer og forklarer hva normale liv er og som kan være med på behandlingen av søknader fra krigsbarna. Her har politikerne den endelige muligheten til å hindre at det skjer flere overgrep.

Bondeviks unnskyldning i nyttårstalen og avgjørelsen i Stortinget om at det skulle gies en oppreisning til krigsbarn, skulle helt naturlig bli etterfulgt av en viss erkjennelse og plassering av ansvar.

Denne ansvarsplasseringen mangler i meldingen og det er tydelig at regjeringen føler ubehag ved hele saken og at det foreligger en stor angst for hva dette skal koste. Konsekvensanalysen bærer tydelige preg av dette og det sies med klare ord, at kriteriene for å søke en økonomisk erstatning er så høye, at mange søknader blir avslått av den grunn.

·        Vi kan ikke godta at staten frasier seg ansvaret for å ha begått lovbrudd ved kun å tilby krigsbarna en delvis utvidelse av billighetserstatningsordningen.     Det er derfor et krav fra Norges Krigsbarnforbund at det i tillegg til valgt erstatningsordning blir gitt en kompensasjon til alle krigsbarn som var berettiget barnebidrag. Denne forutsettes minimum regnet ut etter hva den enkelte ville fått i de aktuelle år og omregnet til 2004-kroner.

·        ”Staten og Krigsbarna” og ”Krigsbarns levekår” er de to siste rapportene i forskningsprosjektet. Begge forelå 15. september i år og inneholder viktige momenter vi ikke har lov å se bort fra.

Norges Krigsbarnforbund krever at justiskomiteen tar hensyn til den nye kunnskapen og dokumentasjon av denne, ved behandling av meldingen.

NORGES KRIGSBARNFORBUND

Styret.