Rapporten Staten og krigsbarna er en historisk undersøkelse av myndighetenes behandling av krigsbarna i
de første etterkrigsåra. Den presenterer resultatene fra en arkivbasert studie, og inngår i forskningsprosjektet Oppvekstvilkår for barn av norske mødre og tyske fedre
etter Andre verdenskrig (krigsbarn).
– På hvilken måte fikk den statlige politikken betydning for krigsbarns oppvekst?
– Unntak og særordninger i flere av velferdsordningene etter krigen stengte grupper av krigsbarn ute. Noen lover ble endret og tolket på bestemte måter slik at krigsbarn
ikke fikk ytelser. Unntak fra forskutteringsloven for barnebidrag hadde som siktemål at store grupper av krigsbarna skulle utelukkes. Til sammen rammet dette en stor andel
av krigsbarna. Den eneste ytelsen alle krigsbarn fikk rett til på samme måte som andre barn, var fattighjelp, sier forsker og historiker Lars Borgersrud. Han trekker fram
flere forhold: De føringene som lå til grunn fra før krigen, de initiativene og forslagene som ble reist i eksilmiljøene og i London-regjeringen under krigen
og forslagene som kom etter krigen. Rapporten beskriver hva som ble iverksatt og hvordan krigsbarnas rettslige, sosiale og økonomiske rettigheter ble ivaretatt årene
som fulgte.
Planer om deportasjon
– En rekke forhold som blant annet dreide seg om barnas statsborgerlige og økonomiske rettigheter, spilte inn, sier Lars Borgersrud. – Disse barna ble ansett som tyske, til
tross for at flertallet av dem etter loven var norske statsborgere. Mange mente at de burde sendes ut av landet. Kort tid etter krigen nedsatte myndighetene
Krigsbarnutvalget som skulle utrede om de skulle deporteres til Tyskland eller en annet land og hvordan dette kunne gjennomføres. Utvalget skulle også utrede alternativer
hvis de ikke ble deportert.
– Et forslag om en egen krigsbarnlov som la det juridiske grunnlaget for deportasjonen ble gjort ferdig, men ikke fremmet. Hvorfor?
– Utsendelsesplanene måtte legges til side på grunn av utenrikspolitisk motstand, hovedsakelig fra britenes okkupasjonsmyndigheter i Tyskland og fra den svenske regjering.
Det kom også opp et forslag om utsendelse til Australia. En australsk innvandringsdelegasjon ble tilbudt 9000 krigsbarn over bordet. På et senere tidspunkt ble dette avslått
av australske myndigheter fordi barna ble definert som tyske barn og dermed var ”fiender av imperiet”, sier Borgersrud.
Mistet statsborgerskapet
Mens utredningen pågikk, ble ulike tiltak gjennomført som fikk stor betydning for dem det gjaldt. En gruppe på 30 barn som var sendt til Tyskland under krigen og funnet av
britiske militærmyndigheter etter krigen, ble sendt av Sosialdepartementet til Sverige. En annen gruppe av barn og mødre ble ”denasjonalisert” og klargjort for utsending til
Tyskland.
– Det siste skjedde ved at det ble innført særregler i statsborgerloven av 1924, som fratok dem og deres barn statsborgerskapet, selv om de aldri forlot landet. De
diskriminerende bestemmelsene i statsborgerloven ble først opphevet i 1950. Planene og forslagene i 1945 understreket krigsbarnas ”tyskhet” i samfunnet, sier Borgersrud.
– Det gjaldt en midlertidig anordning av 17.august 1945, som med tilbakevirkende kraft for alle som hadde giftet seg med de tyske barnefedrene siden 9.april 1940, fratok dem
norsk statsborgerskap. Deretter ble de og barna sendt til Tyskland fordi de var ”tyske”. Prosessen ble stoppet i oktober 1945, da regjeringen etter initiativ fra norske
militære i Tyskland lot seg presse til å stoppe utsendelsene. Konsekvensen av dette var at mange kvinner ble igjen i Norge med tysk statsborgerskap. Barna var også tyske, og
måtte hvert år helt fram til de fylte 18 søke om oppholdstillatelse i Norge selv om de aldri hadde bodd noe annet sted, sier Borgersrud.
Legaliseringens overgrep
Også på det økonomiske området fikk mange krigsbarn vanskeligere oppvekstvilkår sammenlignet med andre barn. Det skjedde ved at myndighetene i over fire år fravek
bestemmelsene i barnelovene av 1915 om innkreving av barnebidrag fra fedrene. Bare et fåtall krigsbarn fikk derfor barnebidrag. Grunnen var at Sosialdepartementet ikke
ønsket forbindelser mellom de tyske fedrene og barna. Det skyldtes videre at lov om barnetrygd av 1946 ble utformet med unntak som gjorde at mange krigsbarn falt utenfor.
Lignende unntak gjaldt også for noen andre støtteordninger, som den kommunale morstrygden.
”Dessuten skyldtes det at den viktige forskutteringsloven for barnebidrag ble utsatt i år etter år, og da den til sist ble lagt fram i 1956 hadde den bestemmelser som
direkte tok sikte på å utelukke krigsbarn. Unntakene vakte reaksjoner som gjorde at myndighetene følte seg tvunget til å legge fram en egen lov, lov om forsørgertrygd, som
endelig stilte krigsbarna på lik linje med andre barn. Begge lovene ble vedtatt i 1957” skriver Borgersrud.
– Kvinner måtte velge mellom hjelp fra slektninger og fattigkassa, eller de måtte sette bort ungene. Mange var i en desperat situasjon. De som giftet seg og fikk snille
ektemenn som adopterte barna, klarte seg trolig best. Men mange barn fikk en oppvekst preget av dårlig økonomi.
Myter og fordommer
Blant dem som fikk det vanskeligst, var en gruppe som ble ansett for å være åndssvake og ble overført til åndssvakeomsorgen, fortsetter Borgersrud. – Mange av barna som
tyskerne hadde ført til Tyskland under okkupasjonen, og som myndighetene nokså motvillig hentet hjem etter alliert påtrykk, fikk det også svært problematisk.
– Hvordan kunne aversjonen mot ”tyskertøsene” så lett smitte over på barna?
– Det fantes forestillinger om arvelighet, åndssvakhet og nasjonale egenskaper som slett ikke var gått i graven med krigen, og som deler av offentligheten brukte for å få
bekreftet sine aversjoner og fordommer. Stemningen mot mødrene var bitter i mange år. Det smittet over på barna.
– Frykten for at det var så mange krigsbarn at de åpenbart ville få betydning for utbyggingen av de nye velferdsordningene lå nok bak mange av unntakene og særordningene,
sier Borgersrud til slutt.
– Ved de ulike tiltakene som ble iverksatt, hadde myndighetene et avgjørende ansvar for den vanskelige oppveksten til disse barna. Dette er neppe i samsvar med budskapet i
St.meld. 44, som kan tolkes dit hen at mobbing var det viktigste problemet for krigsbarna. Men også når det gjelder mobbing har myndighetene et ansvar, fordi de avslo å
iverksatte Krigsbarnutvalgets enstemmige forslag om en stor holdningskampanje mot nettopp mobbing. Ved ikke å iverksette slike mottiltak, som altså ledende embetsmenn i
justis- og sosialdepartementene sto bak, medvirket myndighetene til at den bitre holdningen varte ved i en årrekke etter krigen. Den forsoningen som etter hvert tvang seg
fram, kom mer som en konsekvens av Norges forhold til britisk okkupasjonspolitikk i Tyskland og senere av Tysklands plass i norsk alliansepolitikk etter starten av den kalde
krigen, avslutter Lars Borgersrud.
Les:
Lars Borgersrud: Statens og krigsbarna.
Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo 2004
ISBN: 82-92298-03-7
oooOoooo
(C)2004 NKBF 
Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no
|
|
