Ikke pålogget  |

  Logg inn  

TYSKERJENTENE

Vi har vært en pariakaste

Av Kikki Skjermo Krigsbarnsforbundet Lebensborn

Publisert: 08.04.2008

SERIEN I BT om tyskertøsene, våre mødre, har vært et stort steg på veien med å få rettet norsk krigshistorie/etterkrigshistorie. For oss som er etterkommere etter disse, er det som å få løftet lokket av trykkokeren vi har vokst opp og levd i. Ingen, det være seg mødre eller vi, har tort å ta opp uretten. Vi har vært en pariakaste i Norge frem til dags dato. Ved å tie har en ikke gjort noen oppmerksom på bakgrunn, og dermed fått være noenlunde i fred de siste årene.

Vi har vokst opp med fordømmelsen av våre mødre, som vi arvet videre. Staten laget egne lover for oss, mødrene ble bl.a. fratatt barnebidrag. De (vi) fikk ikke barnetrygd før de fleste var tenåringer, de fikk ikke morstrygd for enslige mødre som de andre.

DET VIL SI AT livsgrunnlaget for å oppfostre barn ble tatt fra dem. Og dermed ble vi barn kasteballer i systemet. Barnehjem, bort-adopsjon, besteforeldre, forsøkt gitt bort og mye mer. Hva det har gjort med dem som fødte oss kan en bare tenke seg. Og de aller fleste var tause om sine opplevelser, de fleste har gått i graven med alt. Og mange av tyskerungene klarer heller ikke å fortelle familien hva de er, vi tier også for våre barn. Historien arves til tredje generasjon ser det ut for - dessverre.

For oss har serien også hatt opplysninger som vi heller ikke visste om, det er å takke Helle Aarnes for meget grundig forarbeid. Dette er på en måte en form for befrielse for oss, da vi har prøvd i mange år å komme frem i norske medier, men der har døren vært lukket. Ut av det leser vi at dette er en sak som den norske stat ikke vil skal belyses.

SAKEN HAR VÆRT belyst i utallige utenlandske medier, ca. 40 forskjellige TV-stasjoner + store aviser og magasiner har vært her. Til og med Japan, Kina, Russland, USA og mange andre er forferdet over dette. Men den norske stat har vært lite tilgjengelig for kommentarer iflg. disse. Dvs. vi er ikke stuerene ennå.

Men det lever etterkommere av dem som satte standard i 1945 i høye stillinger i dag, så det kan tenkes at de beskytter foreldre, besteforeldre for at dette ikke skal komme opp. Det er våre tanker.

Forbundet har hatt en enorm respons på serien fra våre medlemmer, men også «skjulte» tyskerbarn har ringt og vært glade. Som flere har nevnt: Nå får våre mødre endelig en liten form for oppreisning ved at sannheten kommer frem.

Nok en gang takk for hjelpen, måtte det være flere som tør etter hvert.

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett: TYSKERJENTENE
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B023

Tema

TYSKERJENTENE

La de døde hvile i fred

Av også en «tyskertøs»

Publisert: 06.04.2008

NÅ ER JEG MER ENN LEI av å lese om tyskertøsene i BT. Jeg fatter ikke at mine skattepenger skal gå til å forsørge forskere. Hva er det som gjør det så interessant å forske på denne «elendighet». Er det bare nysgjerrighet/slarv som gjør at de må grafse ikke bare med «nevvene» men med «møkkagreip» hos Statsarkivet på Årstadvollen.

Der finnes i dag både en, to og tre generasjoner etter disse. Når skal det bli slutt for disse å lese om sitt opphav? De er helt uskyldige.

DE FLESTE «TYSKERTØSENE» ligger i dag under torven. Vi andre står på gravens rand. Det er noe som heter: La de døde hvile i fred.

Det var en som undret seg over at så mange norske jenter søkte vennskap med tyske soldater. De flotteste/tøffeste og mest omsvermede gutter dro over til England. Noen videre til USA. Det var «subben» som var igjen. De hadde ikke forstand til å ta seg av de norske jentene. De var mest interessert i å sladre: «Går hun med tyskerne?» (underforstått et helt regiment).

JEG SIER SOM HUN SOM skrev: «Jeg fant den rette, til urett tid». Min «utvalgte» hadde gått to år ved legestudiet da han ble innkalt. Han sa mer enn en gang: «Hva gavner denne krig? Den ødelegger hele vår ungdomstid. Hva skal jeg gjøre hvis/når den er slutt. Skal jeg ta opp igjen der jeg slapp?»

Etter vel to år i Bergen ble han sammen med mange andre staute ungdommer sendt til Østfronten. Her fikk han sin bane. Han ligger vel under torven i en av de store russiske skoger. Han slapp i hvert fall å stusse på hva han skulle gjøre hvis/når krigen var slutt.

ETTER NOEN ÅR giftet jeg meg her i landet. Har siden - i over 50 år - mer eller mindre levd i et «helvete».

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett: TYSKERJENTENE
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B025

Tema

Gi dem en unnskyldning

KJELL OPHEIMSHAUG MARIFJØRA I SOGN

Publisert: 29.03.2008

BT har den siste tiden satt søkelyset på den vanskjebne som rammet de såkalte tyskerjentene og deres barn. BT skal også berømmes for å ha brakt flere mishandlede samfunnsgrupper frem i lyset, blant dem barnehjemsbarna.

Den behandling som «tyskerjentene» og deres barn fikk, var så grotesk sett i historiens lys, at de må få en unnskyldning fra norske myndigheter, på lik linje med barnehjemsbarna.

Politiet, lærere og andre offentlige tjenestemenn snudde seg vekk i seiersrusen, mens mishandlingen pågikk, og var de facto dårlige utøvere og ambassadører for den rettsstat som den lovlige norske regjering i London og motstandsbeve-gelsen kjempet for.

Nå, 63 år etter, er tiden kommet for å innrømme dette og ta konsekvensen av det.

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett:
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B011

Tema

Rettsstat eller hevn?

GUNNAR JOHANNESEN

Publisert: 29.03.2008

I en del innlegg er BT kritisert for å omtale den behandling «tyskerjentene» fikk etter krigen. De går på at det var etter egen fortjeneste de ble behandlet som de ble.

Da er det at spørsmålet om rettsstat kommer inn. Mange av jentene ble fratatt sitt statsborgerskap og utvist til en heller ublid skjebne i et totalt utbombet Tyskland. Var dette gjort med hjemmel i en lovbestemmelse eller var det ren hevn fra norske myndigheters side? Hvilken paragraf kan man da henvise til?

Tortur ble man etter krigen straffet for. Men hva er forskjellen på at en tysker under forhør river håret av en kvinne, og når en såkalt god nordmann gjør dette med en kvinne som har vært sammen med en tysker. Det første ble strengt straffet, det andre et uttrykk for rettferdig harme. Når en dommer uttaler at overgrep mot disse kvinnene ikke var annet å vente, da har man forlatt rettsstatsprinsippet og gitt seg hevnen i vold. Da er man ute på farlige veier. Var det ikke dette man kjempet for under krigen? At vi skulle ha en rettsstat med lik behandling for alle?

Det som skjedde med «tyskerjentene» er en skamplett på vår rettsstats historie. De aller fleste av dem hadde ikke begått noe lovbrudd. Det er nok det at «våre» kvinner velger den andre. For hvorfor ble ikke menn som giftet seg med tyske kvinner behandlet på samme måte?

En rettsstat, i motsetning til diktaturet, skal behandle alle sine innbyggere likt. Dette skjedde ikke etter krigen. Det er virkelig på tide at Norge manner seg opp og ber disse kvinnene - og ikke minst barna deres - som ble sendt til et land myndighetene utmerket godt visste ikke kunne ta seg av dem, om unnskyldning. Glansen av Einar Gerhardsen har falmet betydelig etter at hans uttalelser er kommet til offentlighet.

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett:
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B011

Tema

KRONIKK

Kjærlighet i krigstider; fakta Serien om tyskerjentene

Noe mangler i BTs serie om tyskerjentene: Fortellingen om protestene mot det offisielle Norges behandling av dem.

Willy Dahl forfatter

Publisert: 09.04.2008

Torborg Nedreaas var en av de første som tok til motmæle mot det hun kalte «umenneskeligheten». Det vet jeg fordi jeg hjalp henne med å målbære protesten. Jeg intervjuet henne om saken i «Arbeidet» og i et ungdomsprogram i Bergen Lokal. Og jeg var ikke en «nøytral» journalist: I en diskusjonsinnledning i et gymnassamfunn høsten 1945 hadde jeg sagt omtrent det samme. (Jeg tror den ble referert i «Dagen».) Det var få som var uenige med meg. De fleste av oss mislikte nok det tyskerjentene hadde gjort, men vi mente også at det fikk være grenser for hevnlyst.

Jeg skriver ikke dette for å fremheve min egen fortreffelighet, men for å verge meg mot de feministisk-psykologiske beskyldninger om «mannssjåvinisme», som med historieløs automatikk popper opp når noen har motforestillinger i en sak som denne.

Det jeg vil, er å forklare lesere av andre generasjoner hvorfor hatet mot disse jentene var så sterkt i krigsårene. BT-seriens dokumentasjon av myndighetenes overgrep er nemlig så knusende at den får en slagside når den samtidig fokuserer så sterkt på jentenes personlige historie: Kjærligheten får ansikter, vi kan identifisere oss med dem. Dameblader og annen triviallitteratur, tv-serier og filmer om kjærligheten, den uimotståelige, har jo nå i årtier fortalt oss at kjærligheten er hevet over klassemotsetninger og politikk.

Det var ikke riktig sånn jeg opplevde det i krigsårene.

Det første av BTs intervjuportretter i serien var illustrert med foto av en pen ung mann i uniform. Den underliggende tonen i intervjuet - og i de følgende artiklene - var at her har vi et eksempel på hvordan ung, uskyldig og upolitisk kjærlighet kom i klemme i krigens virkelighet.

Tja. Barnefarens uniform og tittel - «Wachtmeister» - viser at det ikke dreide seg om en vanlig tysk soldat, men om en politimann. Han må ha tilhørt det politikompaniet som lå forlagt på Grønnestølen, og som ikke må forveksles med «Feltgendarmerei» på Årstadvollen. De var militærpoliti som hadde som hovedoppgave å holde kustus på sine egne. Politikompaniet skulle ta seg av oss okkuperte - når det trengtes.

De var lett kjennelige: uniformen lysere grønn enn den Wehrmacht Heer brukte, med brun jakkekrage og brune ermeoppslag. På folkemunne ble de kalt «Gestapo». Vel, hemmelig politi går ikke i uniform, men noe var det i det: Disse politifolkene gjorde det nødvendige grovarbeidet for Sicherheitsdienst i Veiten. De sto vakt utenfor «Gestapo-huset», de utførte arrestasjoner, og de hadde med fangetransport å gjøre. Dessuten gjorde de «ordens»-innsats når det var nødvendig.

Den 17. februar 1941, under den første skolestreiken, gjorde de kort prosess med demonstrerende ungdom fra Torget og oppover mot Torgallmenningen og Olav Kyrres gate: De brukte geværkolbene, og de sparket folk som var slått over ende. På en halv time var det hele over, sentrum var ryddet. Det var en ren oppvisning av effektiv brutalitet.

Man så aldri disse folkene «på byen» som andre soldater. De var politifolk, og hadde siviltøy til bruk i fritiden. Og stundom i tjeneste også: Når de fungerte som oppbakking og støtte for SD-folk under arrestasjoner nattens tider.

Og alt dette visste vanlige bergensere. Den intervjuede damen kan ikke ha unngått å vite det. Hun har truffet sitt valg på bakgrunn av dét. Vi andre visste også noe mer: at tyskere i sivil var farligere enn alle andre tyskere. Dem og deres norske venner måtte vi bare holde oss langt unna.

Forandrer ikke bildet av det unge kjærlighetsparet seg litt nå, BT? Blir det kanskje litt mer begripelig - med arrestasjonene, dødsdommene og eksekusjonene som bakgrunn - at holdningen mot disse jentene ble som den ble, i krigsårene?

Det var ikke psykologenes «kjønnssvik» som skapte den holdningen. Noe sånt kan ha vært en perifer, medvirkende årsak hos noen, men for de fleste av oss var hovedsaken at disse jentene brøt isfronten. De gjorde livet litt triveligere for okkupasjonsmakten, for fienden. Parolen gjaldt for oss alle: Er du nødt til å snakke med en tysker, så gjør det korrekt og høflig, men ikke med vennlighet. Hadde jeg, sytten-atten år gammel, blitt sett offentlig, i gemyttlig samtale med tyske soldater, ville jeg fort ha blitt stigmatisert: Han der er det best å være forsiktig med.

Man kunne nemlig aldri være trygg på sånne. Om enhver tyskerjente gjaldt det at hun var en sikkerhetsrisiko. Hun kunne komme til å si til vennen noe som okkupanten ikke burde vite noe om. Kanskje uforvarende, tankeløst, - men risikoen var der. Og det hendte også at de sladret med fullt overlegg.

Øre-nese-hals-spesialist Eyvind Andresen hadde kontor på Torgallmenningen. Han hadde alltid overfylt venteværelse og var oftest nedslitt. En høstdag i 1943 kom en tyskerjente og ville ha sjekket noe som var en bagatell. Hun fikk vente, sa Andresen; det satt folk med langt alvorligere problemer ute i køen. Muligens var han noe brysk i tonen.

På venteværelset satt også hennes tyske følgesvenn. Han ble dødsens fornærmet og løp opp i Veiten og beklaget seg. En halv time etter kom Sicherheitsdiensts folk på kontoret, kastet køen ut og tok doktoren med seg. Etter lange forhør ble han sendt til Espeland. Der ble han behandlet så dårlig at en gammel tuberkulose brøt opp igjen. Da tyskerne ble klar over smittefaren, løslot de ham. Men det var for seint. Han døde på sanatoriet.

Blant rettsreferatene i BT høsten 1945 er det et lite ett med overskriften: «Kvinnen som anga doktor Andresen for retten.» Dessverre er arkivklippet mitt kommet på avveie, men referatet lar seg sikkert finne. Damen unnskyldte seg med at hun hadde ikke ment det slik; hun hadde bare trodd at legen kom til å få en advarsel.

Det kan godt være at hun snakket sant. Men doktor Andresen døde altså av snakket hennes.

Det er riktig at ingen ble dømt for å ha hatt samkvem med okkupanten. Men det motsatte er også tilfelle: Mange kvinner som ble dømt for andre aktiviteter, hadde også selskap med tyskere. BTs gravende journalist kunne med fordel ha tatt for seg årgangene 1945-48 av Rettstidende. Der, og i avisreferatene fra landssviksakene, ville hun ha funnet mange eksempler på dette.

Igjen: Dette unnskylder ikke overgrepene etter 8. mai 1945. Men spar oss for sammenligninger som den at 300.000 som hadde arbeidet på tyske anlegg, ikke ble straffet, mens jentene fikk gjennomgå. Georg Øvsthus, som skrev slik i BT 2. april, kunne ha gått til sin egen avis' historie for å finne et bedre eksempel: BTs redaksjon og tekniske personale sprøytet i fem år nazipropaganda ut over Vestlandet. Det var de innsatte redaktørene som skrev nazistoffet, og ikke BT-journalistene, men de gjorde avisen leselig og tilforlatelig med sitt nøytrale stoff.

Og hva annet kunne de gjøre? Hadde de forsøkt å stoppe avisen, ville de ha blitt arrestert og sendt i leir. Sånn var også situasjonen for de fleste av de 300.000. Noen var nok frivillige, men mange var tvangsutskrevet, og for de aller fleste gjaldt det at det var ikke noe annet arbeid å få. BTs journalister og typografer, og flertallet av de 300.000, gikk med rette fri for kritikk i 1945: De hadde rett og slett ikke hatt noe valg.

fakta Serien om tyskerjentene

? For tyskerjentene var forelskelsen en privatsak. For andre var alt ved den offentlig. Blir kvinnens seksualitet nasjonal eiendom i krig? Og hvorfor er ikke historien om tyskerjentene blitt en del av norsk krigshistorie? ? Hvorfor reagerte Norge strengere mot tyskerjentene enn andre? Og hvorfor har vi aldri tatt et oppgjør med det? ? Serien har utløst stor debatt, og både tyskerjenter og tyskerbarn har deltatt.

Informasjon

Artikkeltype: KRONIKK
Person:
Institusjon:
Vignett: KRONIKK
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: KRONIKK
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B033

Tema

I seng med fienden

ELSE J. FENNE, TELAVÅG

Publisert: 03.04.2008

I BA nylig spyr Erling Gjelsvik ut all den edder og galle han kan prestere over BTs artikkelserie om tyskerjentene og deres barns skjebner. Nå er jo BA en avis for oss «vanlige slitere», selv om vi drister til å abonnere på BT.

Mitt råd til Gjelsvik er å legge ved ordliste når vi vil raljere, refse og briljere - eller var det ikke meningen vi skulle forstå hvor infamt han uttrykker seg?

Selvsagt var det forskjellige årsaker til at forbindelsene/fraterniseringen oppsto. Alt fra sympati med nazismen, prostitusjon, til det Gjelsvik kaller klissent føleri. Hos oss vanlige dødelige uttalt som emosjonelle relasjoner - eller forelskelse og kjærlighet.

Selvsagt skulle og måtte de ta konsekvensene av sine valg, - men kvalifiserte det til livsvarig straff - ikke bare for dem selv, men også for deres barn?

Til Gjelsviks orientering kan jeg opplyse at jeg bor i Telavåg. Her hendte som kjent alt det verste som kunne skje. Min far mistet sin far - alle mistet noen. Mine foreldre mistet samtidig alt de eide, det opplevde de en gang til på Nordnes i den store eks-plosjonen.

Men de mistet heldigvis ikke all menneskelighet, - og jeg er stolt over å kunne si at de hadde medfølelse overfor tyskerjenter og deres barn.

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett:
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave:
Side: B028

Tema

TYSKERJENTENE

De fikk betale hele livet

Av Alvhild W. Jarnes

Publisert: 08.04.2008

JEG HAR MED STOR interesse lest artiklene i BT om «tyskerjentene» - om forskjellige skjebner, forskning, uttalelser, politiske bestemmelser, konklusjoner og debattinnlegg - og jeg er sint og rystet.

Det er greit at historien om tyskerjentene og den behandlingen de fikk tas opp igjen, men det er ikke greit, men vondt å lese at det fremdeles finnes så mye hat mot våre mødre - nå 60-68 år etter krigen. Det føles sikkert godt for dere som durer på og kritiserer våre mødre, nå når mange av dem er døde og ikke kan ta igjen. Og de som fremdeles lever er i dag fremdeles redd for å forsvare seg når de leser de hatske innleggene.

SKJEBNEN TIL «tyskerungene» fra innleggene kjenner jeg, men det finnes enda mange flere, mange så forferdelige at de er ødelagt for livet. Vi leser om mobbing i dag, men hva med våre mødre? Et helt liv må de betale for sin kjærlighet. Jeg viser til «Krigsbarnutvalget» som ble oppnevnt av Sosialdepartementet 9. juli 1945. Det er hårreisende lesestoff, som gjør meg sint og kvalm. Det har også ødelagt et forhold som kunne blitt bra i voksen alder mellom biologisk mor og barn.

Våre mødre var fremdeles så redd for å ta imot oss at de var helt låst. Ja, mye er ødelagt, for våre mødre som var glad i oss, men som ikke fikk en sjanse.

JEG VIL TAKKE disse for positive innlegg: Gunnar Johannesen, Kjell Opheimshaug, Inger Tove Simonsen og Else J. Fenne, Telavåg. Else sin familie som virkelig har lidd, og som har hatt styrke og evne til å tilgi. Det burde vi alle lære av.

Min konklusjon over Erling Gjelsvik er: Vet han hva han skriver om? Har han annen bakgrunn for sine uttalelser enn «jeg vite best-metoden», og somhantror er rett?

Jeg er selv «tyskerbarn», og er stolt av det. Den vanlige soldat måtte ut i krigen om han ville eller ei. Det var mennesker som fant sin kjærlighet hos våre mødre.

Jeg mener den kjærligheten har ingenting med krig - og aller minst med straff - å gjøre.

TYSKERJENTENE

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett: TYSKERJENTENE
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B023

Tema

TYSKERJENTENE

Gi dem en unnskyldning

Av Inger Tove Simonsen

Publisert: 02.04.2008

JEG HAR LEST reportasjene i BT om deler av Norges svarte krigs- og etterkrigshistorie - om tyskerjentene - med undring og interesse. Med undring, fordi jeg lurte på hvorfor ikke dette har vært viet mer oppmerksomhet i norske medier før, og med interesse, fordi endelig blir det fokusert på et tema som sannsynligvis fremdeles er for betent til at det tåler dagens lys her til lands.

Det er vel ingen tvil om at vår historie, både før og etter annen verdenskrig, har noen svarte skampletter, som vi nødig vil ha ut i dagslyset - som trakassering av tatere, sigøynere og samer, videre barnehjemsbarn og de overgrepene mange av dem måtte gjennomgå, tvangslobotomering av psykiatriske pasienter, tyskerbarna og nå tyskerjentene.

DET ER ET PARADOKS at historien om tyskerjentene, om hvordan de ble mobbet, systematisk trakassert, mishandlet, sendt i interneringsleirer, fratatt sitt norske statsborgerskap og tvangsdeportert til Tyskland, er blitt viet mer oppmerksomhet i utenlandske medier enn her hjemme.

Det anerkjente, tyske tidsskriftet Der Spiegel hadde en lengre reportasje om de norske tyskerjentene og deres skjebne for et par år siden.

En kvinnelig, tysk journalist hadde i flere år undersøkt og jobbet med dette temaet, om de jenter/kvinner som hadde hatt et forhold til en tysk soldat i landene som var okkupert av Tyskland. Det kom frem at det var ingen andre tyskokkuperte land som behandlet disse kvinner så dårlig som den norske stat.

DET ER TRIST å lese at Gerhardsen og den norske regjeringen i etterkrigstiden, mer eller mindre støttet og velsignet mobbingen, mishandlingen og deporteringen av disse kvinnene, og på toppen av det hele nektet Røde Kors å gi dem nødhjelp i et utarmet og utbombet Tyskland, like etter krigen.

Kan den norske stat leve med dette? Er det ikke på tide at staten tar et oppgjør med historien, og de lidelser og urett de har påført disse kvinnene? Norge - det fredselskende landet, som setter menneskerettigheter i høysete. Kanskje staten bør rette blikket litt innover og våge å ta et oppgjør, før de retter blikket ut av landet, og mener seg i hjel om hvordan menneskerettigheter blir brutt i andre land. Det har faktisk vært syndet endel i vårt eget land.

DET HAR VIST SEG at noen av dem som sto bak mishandlingen og mobbingen av disse kvinnene, var folk fra motstandsbevegelsen. Det er et paradoks at de nærmest brukte de samme metoder som Gestapo brukte - offentlig trakassering, interneringsleirer og grufulle mishandlingsmetoder.

Uskyldige kvinner og deres barn ble gjort til syndebukker. Det de selv ble utsatt for av Ge-stapo, overførte de på andre da krigen var over.

Er det ikke på tide at disse kvinner og deres etterlatte får en offentlig unnskyldning og erstatning for de overgrep som er blitt begått ovenfor dem?

OG NÅR VI ER INNE på temaet, synes jeg det passer å nevne tyskerbarna. Den tyske stat tok ansvaret for disse barna, og betalte bidrag til den norske stat, for å ivareta omsorgen for barna. Ikke et barn av norsk mor og tysk soldat far, har noen gang sett, eller dratt nytte av disse pengene.

I den senere tid er det kommet frem at disse penger gikk direkte til staten. Det kaller jeg å stjele fra dem som er svakere stilt.

DET GIKK KALDT nedover ryggen min da jeg leste Knut Veilon Nilsens debattinnlegg 16.03. Han beklager seg over at det blir brukt for mye plass og tid på disse «forræderiske kvinner». Jeg hadde aldri i min levetid trodd at jeg skulle oppleve at mennesker brukte ordet forræder om disse kvinner, ikke i 2008! Jeg vil bare minne han på at dette var bare unge, naive jenter mellom 15-30 år, som forelsket seg i tyske menn, som var tvangssendt til Norge som soldater.

Man kan jo snu dette på hodet - hadde det vært norske menn som hadde et forhold til tyske kvinner under krigen, og kanskje var så syndig å få barn med dem, ville det bli satt i gang de samme, grufulle tiltak mot norske menn ...?

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett: TYSKERJENTENE
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B027

Tema

KRIGSHISTORIE

Vi må få hull på flere verkebyller

Var Norge kanskje mer tyskvennlig enn vi tror og aner? Vi vet at Wehrmacht var den største arbeidsgiveren under krigen.

Av Per Kolstad, Bergen

Publisert: 06.04.2008

TUSEN TAKK for serien om tyskerjentenes opplevelser etter annen verdenskrig. Det var på tide at det ble stukket hull på denne nasjonale verkebyllen. Nå kan vi kanskje se på krigen med litt andre øyne enn seierherrens? Jeg er selv 55 år, og på mange måter et produkt av, og i en viss grad et offer for mytene om den samme krigen.

Det kanskje mest overraskende er norske myndigheters rolle. Historieforskningen har i de senere år vært flinke til å belyse norske myndigheters overgrep mot utsatte grupper som samene, kvænene, taterne, mentalt tilbakestående osv. Hvorfor ikke sakskomplekset om tyskerjentene har vært like godt dekket, kan man saktens stille spørsmålstegn om.

PROBLEMET ER NOK at vi har skapt en myte om krigen, som i mange henseender ikke holder mål hvis vi setter forstørrelsesglasset for nært. Når man skraper i overflaten, slik BT har gjort i saken om tyskerjentene, viser det seg at sannheten nok er langt mer fasettert enn vi hittil har trodd. Myten om Norge, der befolkningen nesten uten unntak stod på de alliertes side, er nok i beste fall diskutabel.

Krigen i Norge var også mindre blodig enn i store deler av Europa. Dette danner også bakteppet for et rettsoppgjør etter krigen av betydelig omfang, sammenlignet med andre land i Europa. Samtidig skal man være klar over faren for anakronisme, det at man med dagens briller vurderer forholdene for 60-70 år siden, med alle de mulighetene for feiltolkninger det gir.

PROBLEMET ER at seierherrene skriver slutthistorien, og de har sine egne agendaer. Jeg har en halv mastergrad i historie fra det siste tiåret, og jeg ble ganske overrasket over hvor nedtonet feltet annen verdenskrig var på Universitetet i Bergen, spesielt når det gjaldt norske forhold.

Periodene i norgeshistorien som er grundigst dekket er perioden før pesten i 1350, perioden fra 1814-1940, og kvinnehistorie/feminisme. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi den politiske agendaen kommer litt for nær, og at karrieremulighetene blir færre og dårligere av å stille de litt vanskelige spørsmålene? Sannheten om tyskerjentene burde selvsagt blitt dekket innenfor kvinnehistorien?

JEG HAR NOEN eksempler og spørsmål: I dag hersker er det enighet om at regjeringen vår i 1940 var ganske uforberedt på en tysk invasjon. Hvorfor? Hvordan var det mulig, gitt kunnskapen om Hitler og hans bevegelse? Hvorfor har denne virkeligheten nesten aldri blitt tatt opp i sin fulle bredde i norsk historieforskning? Mens folkene som var med fremdeles lever? Om ti år er det for sent. Kanskje er det for sent allerede.

Da jeg var skoleelev ble vi tutet ørene fulle om Gerhardsens opphold på Grini det siste krigsåret. Hva gjorde han det første krigsåret? Svar: Han var ordfører i Oslo. Og hvem hadde kontrollen da? Svar: Tyskerne. Ikke noe galt i dette, men det hører vel med i historien som skal fortelles.

OG HVORFOR VAR IKKE Einar Gerhardsen med til England? Hvorfor ble regjeringen fra London utsatt for sjikane fra kretsen Gerhardsen & co. etter krigen? Var de selv så ærerike? Hvorfor ble kommunistene utsatt for en regelrett hets fra norske myndigheter etter krigen?

Mange gode og viktige spørsmål, men de må stilles før vi kan nærme oss svarene. Og det blir vanskeligere etter hvert som tiden går. Det skal nevnes at historikeren Finn Olstad har forsøkt å dokumentere at Gerhardsen i 1940 faktisk foreslo samarbeid med tyskerne.

DET ER MYE SOM MANGLER i vår behandling av annen verdenskrig. BT skal ha mye takk for artikkelserien avisen har trykt. Et annet område som verken norske medier eller norsk historieforskning har belyst i særlig grad, kan være et felt for historieforskningen: Hvem var den største arbeidsgiveren i Norge i 1945?  Svaret er Wehrmacht med 300.000 norske ansatte. Det rimer ikke helt med heltehistorien.

Men å fordømme dette i 2008 blir ganske anakronistisk, sett med profesjonelle historieforskerøyne. Det er sikkert mange historier her om å holde liv i seg og sine. Og som det ikke er vanskelig å forstå og bifalle så lang tid etterpå.

MEN DE VIRKELIG EKLE spørsmålene er kanskje disse: Hvorfor er dette nesten helt ukjent i Norge? Hvem har holdt dette skjult? Er det slik at det er blitt forsøkt skjult? Hvorfor ble det eventuelt slik? Var Norge kanskje mer tyskvennlig enn vi tror og aner? Mange spørsmål og få svar. Kanskje er det på tide å ta opp denne debatten på samme måte som den om tyskerjentene.

Helle Aarnes og BT har gitt et verdifullt bidrag til den virkelige historien om den annen verdenskrig. Kanskje kan de historiske fagmiljøene fylle noen av hullene som gjenstår. Det er ikke helt risikofritt å pløye upløyd mark her, siden seierherrenes makt er betydelig.

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett: KRIGSHISTORIE
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B025

Tema

KOMMENTAR

Svik og utroskap

Vi har lettere for å fatte ideologi og menns virke enn kvinners nasjonale utroskap.

GEORG ØVSTHUS

Publisert: 02.04.2008

DET ER MINDRE BELASTENDE å bygge flyplasser for fienden enn å få barn med ham. Svikerstemplet rammet etter 1945 tyskerjentene hardere enn tyskerarbeiderne og brakkebaronene, som ikke hadde brutt kjønnsmoralen ved å ligge med fienden, den mest foraktede formen for forræderi.

Bergens Tidendes serie om tyskerjentene minner om hvor sterkt det norske rettsoppgjøret etter siste verdenskrig ble et moralsk oppgjør. Det knesatte ordetlandssviksom forsterkende synonym for landsforræderi. Sviket går dypere enn forræderiet. Den verste straffen for de tidligere NS-medlemmene ble svikerstemplet.

Kvinnene som hadde et forhold til tyskerne passet ikke inn i rettsoppgjøret, men ble en sentral symbolgruppe i det moralske oppgjøret, uttrykt i ordet tyskertøser.

MORALEN ble knyttet til seksualmoral, som i praksis ble kvinners moral. Tyskerjentene hadde brutt det arketypiske forbudet mot kvinners omgang med fiendens menn. Et annet sentralt begrep i 1945 varunasjonal holdning.Kjønnsmoralsk kunne dette uttrykkes som at tyskerjentene hadde vært utro mot nasjonen. Kjønnsmoral og nasjonal moral gikk sammen, og gav fordømmelsen dobbel kraft. Å være utro med fienden; det gis ikke verre utroskap - for kvinner.

Tyskerbarna hadde ikke gjort noe. Men fordi deres mødre hadde gjort noe, ble også barna dårlig menneskemateriale, nasjonale bastarder infisert av tyske gener. Lot det seg gjøre å deportere dem til Australia, som hadde tradisjon for å ta imot forbrytere? Begrunnelsen var at barna ville få det bedre der enn i Norge, hvor folket hatet dem. Den samme forklaringen ble gitt for internering av tyskerjentene: De måtte beskyttes. Men det isolerte også svulsten i samfunnslegemet, så det syke ikke fikk bre seg. Men hva altså med tyskerbarna, femtekolonnistene?

FORESTILLINGEN om det mindreverdige forsvant ikke i 1945. Noen, og vi snakker ikke om mannen i gaten, men om samfunnsautoriteter, så tyskerbarna som arvemessig mindreverdige. Tyskerjentene hadde forbrutt seg fordi de utgjorde en dårligere mennesketype, og førte skaden videre gjennom sine barn, produkt av Horen og Tyskeren.

Norge etter 1945 var ikke nazistisk, men myndighetene og andre autoriteter sto i et spenningsforhold mellom den gjenreiste rettsstaten, et erklært hensyn til folkets følelser overfor svikerne, og det at man bar med seg holdninger som innebar kategorisering av mennesketyper med skillet mellom det sunne og usunne. Regjeringens krigsbarnutvalg mente at det ikke var rettsstaten verdig å sende tyskerbarna til det krigsherjede Tyskland. Men noen tenkte på Australia. Intet tydet på lavere intelligens hos tyskerjentene, fastslo utvalget, men det var bekymring over deres mentale tilstand og arvestoffene barna hadde fått. Resultatet var ikke en linje, men sjangling.

Tiden avviste nazismens tenkemåte, men bar med seg rasehygienisk tankegods i en tradisjon som var eldre og bredere enn nazismen. Norsk rasehygiene ble oppfattet som noe annet, rett og slett en kamp for sunnhet mot det som truet den: Åndssvake, tatere, og nå tyskerjentene og deres barn.

Om tidligere NS-medlemmer kunne man senere si at de var blitt forledet eller hadde forledet seg selv av ideologiske eller opportunistiske grunner. De gikk ikke nødvendigvis med djevlehov, selv om de hadde begått landssvik. Ettertiden har ikke frikjent frontkjemperne, men interessert seg for hvorfor de ble frontkjempere. Det gir historisk innsikt, som er noe annet enn å unnskylde. For tyskerjentene, utenfor rettsoppgjøret, men likevel midt i det, stilte det seg annerledes. De gikk med den moralske bristen synlig som en hestehov.

VI OPPSUMMERER: Ettertidens kritikk av det som skjedde i 1945 og senere kan bli historieløs. Det er historieløst å overraskes over reaksjonen mot tyskerjenter under okkupasjonen og i 1945. Men det hører med til historien at i det lange løp synes disse kvinnene hardest merket. Tidligere NS-medlemmer og frontkjempere kunne beskrives ideologisk, og tyskerarbeidere og brakkebaroner glemmes. De hadde søkt arbeid og fortjeneste. Vi forklarer lettere ideologi og menns virke enn kvinners nasjonale utroskap. Det interessante er ikke reaksjonen i 1945 overfor kvinnene som gikk til sengs med fienden, seierherren så lenge det varte, men formen og den moralske særbehandlingen. Det interessante er også hvordan beskrivelsen av kvinnene og deres barn ikke bare uttrykker stemningen i 1945, men også holdningene fra før krigen.

fakta tyskerjentene

Mellom 50.000 og 100.000 norske kvinner hadde et forhold til menn i tysk tjeneste under krigen, mener forskere.

De fleste var unge kvinner.

De færreste var medlem av nazistiske organisasjoner.

Mange var tjenestejenter; et relativt vanlig yrke på 40-tallet.

De færreste var prostituerte.

Dobbelt så mange kom fra bygdene som fra byene.

Halvparten var forlovet, eller snakket om å forlove seg, med den tyske soldaten.

Informasjon

Artikkeltype: KOMMENTAR
Person:
Institusjon:
Vignett: KOMMENTAR
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: LEDER
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: A003

Tema

BT og tyskerjentene

ARNE DAHL, BERGEN

Publisert: 30.03.2008

Jeg sender en oppriktig takk til BTs tankevekkende serie om de såkalte tyskerjentene. Mange unnskylder den norske form for reaksjoner mot disse jentene, som et utslag av et raseri mot okkupasjonen av Norge. Men om så var, burde vel dette norske raseriet snart ha lagt seg. Men regelmessig dukker det opp en form for norsk vrede, eller kanskje bør en kalle det forvirring, når nordmenn skal ta stilling til avgjørende spørsmål.

Og jeg vil med disse linjer trekke frem en sak som norske myndigheter har tatt en uforståelig og urovekkende stilling til. Det gjelder den skamløse behandlingen som våre krigsseilere fikk etter krigen. Hvorfor i alle dager fikk de ikke sine fremforhandlede betingelser innfridd?

Da Kåre Willoch som handelsminister satte den endelige streken for krigsseilernes rettmessige krav om betalingen for tjenesten de hadde utført for den norske stat under krigen, var jeg maskinist i utenriksfart. Med meg på vakt hadde jeg ved én anledning en fyrbøter som hadde seilt under krigen, og som var en av de få som klarte å få utbetalt hele sin etterbetaling fra krigstiden. Han var i London og gikk selv til Nortraships kontor og fikk utbetalt vel 17.000 kroner (1945-kroner), et beløp som stemte med hans avregningsbok.

Hans kamerater som hadde tilsvarende beløp til gode, ville vente til etter «festen», før de hentet sitt tilgodehavende. Allerede dagen etter fulgte han dem til Nortraships kontor, men da var alt stengt. Det var ikke noe tegn på at det overhodet hadde vært noen virksomhet der, og hans kamerater så aldri noe til sluttoppgjøret for sin krigsinnsats. Jeg har opp gjennom årene seilt sammen med flere av våre krigsseilere og nesten alle visste nøyaktig hvor mye penger staten hadde snytt dem for. Jeg oppfordrer herved BTs redaksjon å følge opp denne reportasjen om tyskerjentene, med en tilsvarende reportasje om ranet av våre krigsseilere.

Informasjon

Artikkeltype: DEBATT
Person:
Institusjon:
Vignett:
Geografi: NORGE
Merknad:
Redaksjonell avdeling: DEBATT
Avis: Bergens Tidende
Utgave: E1
Side: B012

Tema