Krigens barn
Om behandlingen av krigsbarna. Foredrag av
historikeren Kåre Olsen.
Kjent og ukjent om krigsbarnas historie
I november 1945 fikk Norge besøk av en
offisiell australsk delegasjon. Delegasjonen var på rundreise i Europa
for å arbeide for økt immigrasjon av arbeidskraft til Australia. I Norge var
imidlertid Arbeidsdirektoratet og Utenriksdepartementet heller avvisende til et
slikt ønske. Norge hadde behov for sin arbeidskraft her hjemme i
gjenoppbyggingen etter krigen.
Men det norske
sosialdepartementet var interessert
i dette australske besøket. På møter med delegasjonen stilte
Sosialdepartementet med bl.a. en ekspedisjonssjef og både sosialminister Sven
Oftedal og konsultativ minister for sosialsaker Aaslaug Aasland stilte opp ved en lunsj for delegasjonen på Frognerseteren
restaurant. Sett i ettertid kan det nærmest virke som om Sosialdepartementet
”kuppet” hele møtet med australierne.
Bakgrunnen for
Sosialdepartementets interesse for å møte denne australske delegasjonen kom
klart fram allerede under første dags møte med delegasjonen. Her gjorde en
representant for Utenriksdepartementet det først klart at Norge ikke hadde noen
arbeidskraft å avgi til Australia. Deretter kom imidlertid ekspedisjonssjef Alf
Frydenberg fra Sosialdepartementet med et annet tilbud. Australia kunne få
overta de om lag 8000 norske krigsbarna.
Neste dag fikk den
australsk delegasjonen bedre anledning til å gjøre seg kjent med noen av disse
barna. Sosialdepartementet tok da delegasjonen med seg til det tidligere tyske
barnehjemmet på Godthaab i Bærum der det da bodde om lag 120 krigsbarn som ble
vist fram for australierne.
Nå, 55 år senere, virker denne historien ganske uforståelig. Det bryter med alle våre forestillinger om et sivilisert rettssamfunn at myndighetene i fullt alvor tenkte å »eksportere» mange tusen norske borgere til et annet land.
Dette er en av flere historier som sammen med andre hendelser i den senere tid har satt de norske krigsbarna i fokus:
· daværende statsminister Bondevik kom i sin siste nyttårstale med en unnskylding for myndighetenes behandling av krigsbarna
· et femittalls krigsbarn saksøkte i vinter den norske staten for behandlingen de har vært utsatt for i barndom og oppvekst
· utenlands- og innenlands presse har etter dette vist stor interesse for de norske krigsbarna:
·
Det er vel heller ikke tilfeldig at for eksempel sommerens Bjørnsson-festival
i Molde og dagens arrangement her på Eidsvoll har valgt å sette søkelys på
krigsbarnas situasjon.
Det kunne være
interessant å gå nøyere inn på spørsmålet om hvorfor krigsbarna og deres
skjebne har kommet slik i fokus nå de siste årene. Dette er det ikke tid til
her i dag. Jeg vil bare antyde at det kan synes som om vi nå er inne i en
tredje fase av interesse for krigen.
- Svært grovt kan det sies at ”krigsheltene” og dramatiske krigshistorier var i fokus de første tjue etterkrigsåra.
- Så fulgte mer nyanserte framstillinger der bl.a. også forhold på »den andre siden» ble belyst.
-
Nå kan det virke som om vi er inne i en tredje fase der det er de
uskyldige ofrene som er i fokus og da med særlig vekt på hvordan
etterkrigssamfunnet har behandlet dem. Midt på 1990-tallet hadde vi debatten om
jødeboutvalget arbeid og nå er det krigsbarna og tyskerjentene som har vår
sympati og oppmerksomhet.
Det er godt mulig at
for eksempel NS-barnas skjebne også snart vil komme mer i fokus. Når det
gjelder situasjonen for barn som indirekte ble rammet av krigen, kunne en også
trekke fram andre grupper som for eksempel barn av motstandsfolk og sjøfolk som
levde i stadig frykt for at foreldrene kunne bli drept under krigen og som i
etterkrigsåra kanskje vokste opp med fedre som var sterkt preget av sine
opplevelser.
Her i dag er det altså
de norske krigsbarn som er temaet.
Hva er så krigsbarnas
historie? Hvordan var deres
situasjon i barndom og oppvekst? Hvordan opptrådte norske myndigheter overfor
krigsbarna i etterkrigstiden? Jeg skal her presentere noe av det vi faktisk vet
om storsamfunnets syn på- og behandling av krigsbarna i etterkrigstiden.
Dessuten skal jeg si litt om alt det vi til nå ikke vet, for det er fortsatt
mye som er ukjent i historien til de norske krigsbarna.
Under krigen
registrerte tyskernes Abteilung Lebensborn til sammen om lag 8000 barn som ble født
av norske mødre og tyske eller østerrikske fedre. Også den første tiden
etter krigens slutt ble det født en god del krigsbarn og det er dessuten tale
om betydelige mørketall, altså saker der mødrene har oppgitt for eksempel en
ukjent nordmann som barnefar. Til sammen ble det muligens født 10-12.000
krigsbarn i Norge under og like etter krigen.
Det er altså en ganske
stor gruppe personer vi her befatter oss med. Hver enkelt person i gruppen av
krigsbarn er unik og har sine personlige erfaringer med hvordan de er blitt
behandlet i samfunnet. Likevel kan det være mulig å avdekke visse fellestrekk
som gjelder dels krigsbarna som sådan og dels for grupper av krigsbarn.
Jeg skal her si litt om hva som er kjent og hva som er ukjent når det gjelder samfunnets og myndighetenes holdninger og atferd overfor krigsbarna på tre nivåer:
- hele gruppen av krigsbarn – her vet vi noe om holdninger og atferd
- enkelte grupper av krigsbarn – her vet vi litt
- enkeltskjebner – her vet vi egentlig svært lite
Da den tyske
okkupasjonen tok slutt våren 1945 var det i det norske folk sterke negative og
til dels aggressive holdninger mot ”alt tysk” og mot alle norske som hadde
samarbeidet med tyskerne. Dette var et vanlig fenomen i alle de landa som hadde
vært utsatt for den tyske okkupasjonen.
Det var også
”normalt” at de negative holdningene rettet seg mot ”tyskerjenter”, altså
kvinner som under krigen hadde vært sammen med tyske soldater. Derimot synes
det som om det var et mer spesielt norsk fenomen at disse negative holdningene
også rammet barna. Det vakte i hvert fall forundring da en norsk lege berettet
om dette på en internasjonal kongress høsten 1945om situasjonen for barn i
Europa etter krigen. Representanter fra land som Danmark, Belgia, Frankrike,
Nederland, Polen og Hellas kjente ikke til noe liknende fra sine land.
Denne norske legen
hadde i hvert fall rett i sin påstand om at de norske krigsbarna var utsatt for
sterke negative holdninger etter krigen. I en rundspørring Sosialdepartementet
foretok sommeren 1945 ble det meldt om fiendtlige holdninger overfor krigsbarn i
om lag en tredjedel av de kommunene som besvarte spørsmålet. Dette framkom også
i mange avisinnlegg på denne tiden. Mange fryktet for barnas tyske gener og var
redde for at krigsbarna i voksen alder ville tre fram som en tysk femtekolonne i
det norske folk. Mange av disse skribentene konkluderte med at myndighetene måtte
sørge for å få sendt samtlige krigsbarn ut av landet. Dette kravet ble også
støttet av en samfunnsautoritet som psykiateren Johan Scharffenberg. Han mente
for eksempel at ”Ved fredsslutningen bør
det i det minste bestemmes at alle tyskerbarn skal kunne sendes til Tyskland.”
Det kan her sies at
myndighetene på sett og vis fulgte opp slike krav ved å oppnevne et eget
Krigsbarnutvalg sommeren 1945. Dette utvalget, som ble oppnevnt av
Sosialdepartementet, hadde som hovedmandat å utrede nettopp spørsmålet om
krigsbarna og deres mødre burde sendes til Tyskland.
Nå konkluderte
utvalget ganske tidlig i arbeidet med at en slik overføring til Tyskland ikke
burde komme på tale. Det er
imidlertid ikke lett å bli klok på hva utvalget egentlig mente. I november
samme år satt for eksempel utvalgets leder bydommer Inge Debes sammen med
Sosialdepartementets ekspedisjonssjef Alf Frydenberg i møter med den tidligere
omtalte australske immigrasjonskomiteen og tilbød Australia å få overført
8000 norske krigsbarn.
Frykten for de tyske
genene gikk også til dels sammen med en oppfatning av at en stor del av
krigsbarna var mentalt tilbakestående, eller »åndelig defekte» som det
gjerne ble sagt. Her er det viktig å merke seg at dette ikke bare var faglig
ukvalifiserte, folkelige oppfatninger. En av dem som uttalte seg ganske klart
her, var overlege og direktør ved Gaustad sykehus Ørnulv Ødegård.
Noe av det første
Sosialdepartementets krigsbarnutvalg foretok seg etter oppnevnelsen, var å be
Ødegård om å avgi en faglig uttalelse om krigsbarnas mentale tilstand.
Bakgrunnen for dette var nok at faglige autoriteter som for eksempel professor i
psykiatri Gabriel Langfeldt hadde vært raskt ute og i avisinnlegg hevdet at en
stor del av tyskerjentene var tilbakestående. Ut fra datidens utbredte
arvelighetslære var det dermed også grunn til å frykte for tilstanden for
tyskerjentenes barn.
Ødegårds uttalelse
til utvalget er et studium verdt. Han tok utgangspunkt i egne erfaringer med ca.
35 tyskerjenter som han hadde hatt som pasienter ved Gaustad sykehus. Blant dem
mente han at det var mange ”svakt
begavede, og også en del asociale psykopater – delvis endog likefrem sinnsyke”.
Fra disse generaliserte han til samtlige tyskerjenter og antok at om lag
halvparten av krigsbarnas mødre var åndssvake. Så gikk han over til
krigsbarna. Han tok det for gitt at 50-60% av barn med åndssvake mødre, selv
ville bli åndssvake. Dersom om lag halvparten av krigsbarnas mødre var åndssvake,
ville 2500 av krigsbarna dermed ha arvet ”sjelelige
defekter” fra sine mødre. I
neste ledd i resonnementet trakk han inn de tyske fedrene. Om også fedrene var
åndssvake ville 85-90% av barna bli åndssvake. Her regnet han med at det måtte
være noe galt også med de tyske fedrene til krigsbarna ettersom de altså
hadde ”tatt til takke med svakt begavede piker”. Konklusjonen på dette
åpenbare sirkelressonnementet ble en antagelse om at om lag 4000 av de til
sammen 9000 krigbarna hadde det Ødegård betegnet som ”sjelelige defekter”.
Det er klart at det var
utbredte negative holdninger overfor krigsbarna blant folk flest. Det er
vanskelig å si hva som var årsak og hva som var virkning, men det bidro trolig
ikke til å bedre stemningen overfor krigsbarna at samfunnsautoriteter som Johan
Scharffenberg og Ørnulv Ødegård mente henholdsvis at krigsbarn burde sendes
til Tyskland og at en stor del av krigsbarna var ”åndelig defekte”.
Nå kan det sies at
disse psykiaterne uttalte seg som fagfolk og ikke som representanter for
myndighetene. Like fullt var det nok slik det ble oppfattet når de kom med
slike uttalelser om en omstridt gruppe i folket. Det kan jo nevnes at Langfeldt
og Ødegård litt senere også fikk i oppdrag å stå for den psykiatriske
utredningen om Knut Hamsun. De ble altså brukt av myndighetene og deres
synspunkter ble tillagt stor vekt.
Når så Sosialdepartementet selv fulgte opp senere på høsten med å tilby Australia å få overført samtlige krigsbarn, er det nok all grunn til å anta at mange anså dette som uttrykk for at også landets høyeste myndigheter så på krigsbarna som en gruppe en helst ville bli kvitt.
Dette var litt om
myndighetenes holdninger overfor
krigsbarna som sådan. Hva så med myndighetenes adferd
overfor krigsbarna? De ble jo ikke sendt til verken Tyskland eller Australia. De
fleste vokste opp her i landet. Her støter vi straks på vansker med å si noe
sikkert. Vi har foreløpig ikke grunnlag for å si noe entydig om hvordan norske
myndigheter, sentralt og lokalt, forholdt seg til de norske krigsbarna i deres
barndom og oppvekst. Her må det mer forskning til.
For å kunne si noe mer
om sentrale norske myndigheters atferd overfor krigsbarna må vi forlate gruppen
av anslagsvis 12.000 krigsbarn som sådan. Vi
må foreløpig begrense oss til enkelte undergrupper av krigsbarn for å
kunne si noe om myndighetenes atferd overfor krigsbarn i etterkrigstiden. Jeg
skal her si litt om hva som er kjent når det gjelder noen slike grupper av
krigsbarn.
Ved krigens slutt i mai
1945 befant det seg tilsammen om lag 500 krigsbarna på de til sammen 10
Lebensbornhjemma i Norge. Ved flere av disse hjemma for eksempel barnehjemma på
Moldegård ved Bergen og Stalheim ved Voss ble den tyske betjeningen straks
fjernet og til sammen 215 barn under to år ble her etterlatt sammen med noen få
norske mødre som hadde arbeidet på hjemma.Om det ikke hadde vært for resolutt
opptreden fra lokale Røde-Kors avdelinger, kunne dette ha endt med rene
katastrofene. Sosialdepartementet ble raskt informert om situasjonen fra Røde
Kors som ba om penger til å drive hjemma midlertidig, men myndighetene overlot
i praksis til Røde Kors å sørge for mat og pleie for alle disse barna utover
sommeren.
Ved Godthaab, Lebensborns største barnehjem, var det ved krigens slutt om lag
160 barn. Her ble den tyske betjeningen ikke fjernet i mai 1945. Nei, på dette
hjemmet var det faktisk de ca. 35 tyske pleierne som fortsatte å ta ansvar for
barna helt til i oktober 1945. I hele denne tiden ble dette hjemmet i praksis
ledet av en tysk SS-offiser som arbeidet hardt for bl.a. å skaffe mat til
hjemmet fra lagrene til internerte tyske soldater.
Det er klart at norske myndigheter hadde mange problem å løse slik like etter
krigen. Likevel synes det riktig å si at norske myndigheter unnlot å ta det
ansvaret de hadde for barna på de tidligere tyske hjemma.
Etter hvert ble en del
av de til sammen 500 barna ved de tyske hjemma hentet av sine mødre mens de
fleste andre ble overlatt til norske barnehjem, pleiefamilier og adoptivforeldre
inntil det siste hjemmet ble avviklet i august 1946.
Av alle disse barna var det imidlertid en gruppe barn det var vansker med å
"bli kvitt". Dette gjaldt barn som ble antatt å være åndssvake. Våren
1946 var det tilbake et tyvetalls barn i denne kategorien på Godthaab.
Sosialdepartementet og Helsedirektoratet strevde med å få dem plassert. Flere
alternativer ble undersøkt og Helsedirektoratet foreslo for eksempel at disse
krigsbarna kunne plasseres på Hovedøya i Oslofjorden der det på den tiden var
en leir for 1000 internerte tyskerjenter.
I forslaget het det bl.a. at ”barnepass
kan bli utført av de internerte piker”. På den samme tiden gjennomførte
en av Helsetilsynets leger intelligenstesting av tyskerjentene på Hovedøya og
hun konkluderte med at det store flertallet av disse potensielle barnepleierne
selv nærmest var å anse som åndssvake. Helsedirektoratet foreslo med andre
ord at de antatt ånssvake krigsbarn kunne pleies av ånssvake tyskerjenter.
Nå ble interneringsleiren på Hovedøya avviklet før dette forslaget kunne
settes ut i live. Løsningen på problemet med de antatt åndssvake krigsbarna på
Godthaab ble at de ble overført til Emma Hjorths hjem i Bærum. Flere av dem
har senere tilbrakt store deler av livet ved denne institusjonen.
Jeg har her konsekvent omtalt disse barna som »antatt åndssvake» for her
gjenstår ett sentralt spørsmål: Var disse barna virkelig åndssvake eller
psykisk utviklingshemmede som vi ville si i dag?
Før de ble overført fra Godthaab til Emma Hjorths hjem toet tilsynslegen ved
Godthaab sine hender ved å skrive at barna »er
ikke psykiatrisk-psykologisk undersøkt. En del av dem har fått sitt stempel
som ’pysisk defekte’ av meg bare etter en kort skjønnsmessig bedømmelse».
Til tross for dette ble barna overført, trolig uten nøyere undersøkelser.
I ettertid har en overlege ved Emma Hjorths hjem uttalt om dem: ”Hadde
barna fått muligheten til en ny start og et fullverdig liv i 1945, ville de
sannsynligvis utviklet seg normalt.” Dette
dreide seg altså om et tjuetalls krigsbarn.
Under krigen var om lag
200 krigsbarn sendt til Tyskland av Abteilung Lebensborn. Dette var barn som mødrene
hadde frigitt for adopsjon og Lebensborns hensikt hadde vært at de skulle
adopteres bort i Tyskland.
Etter krigen fikk norske myndigheter raskt informasjon om disse barna som befant
seg i Tyskland. Det ble også ganske raskt slått entydig fast at krigsbarn var
norske borgere. Likevel foretok norske myndigheter seg ingenting for å undersøke
hvordan barna hadde det i det krigsherjete Tyskland. Først våren 1947, to år
etter krigens slutt, begynte norske myndigheter å gjøre noe med dette
forholdet.
Dette var først etter at saken var begynt å bli pinlig. Sosialdepartementet
reagerte først etter at allierte i Tyskland hadde skrevet til norske
myndigheter og spurt om det virkelig var slik at Norge ikke aktet å foreta seg
noe når det gjaldt de norske krigsbarna i Tyskland. Var de ikke ønsket i
Norge?
Nå reagerte norske myndigheter svært så resolutt. Regjeringen bestemte at
barna skulle hentes hjem til Norge i løpet av en aksjon som skulle pågå i et
halvt år. Stortinget bevilget penger og arbeidet startet. Men det virker som om
det meste gikk galt i denne ”aksjon hjemføring”
I Norge havnet mange på
barnehjem. Det var ytterst få av mødrene som kunne ta hånd om dem. Dette var
barn på opptil 6-7 år som bare snakket tysk. Det var ikke bare enkelt å
skulle begynne på skole i Norge i slutten av 1940-åra og bare snakke tysk.
– Det virker som om sentrale myndigheter ikke gjorde noe for å følge opp
barna som ble hentet hjem.
Sett under kan det synes som om det viktigste for regjeringen med »aksjon
hjemhenting» var å bli kvitt et pinlig problem med de norske barna i Tyskland.
Når de var hentet hjem, var saken ferdig.
Vi
har nå sett litt på myndighetenes atferd overfor enkelte grupper av krigsbarn;
de som var på tyske barnehjem ved krigens slutt, antatt åndssvake krigsbarn
som havnet på institusjon og de som var sendt til Tyskland for adopsjon under
krigen. For disse gruppene av krigsbarn vet vi faktisk en del om hvordan de ble
behandlet av myndighetene, men disse gruppene dreier seg til sammen om bare om
lag 7-800 av til sammen anslagsvis 10 000 -12 000 krigsbarn.
Dessuten er det svært lite vi egentlig vet også om disse krigsbarna utover det som her er sagt:
· Vi vet lite, eller rettere sagt ingenting, om hvordan lokale myndigheter håndterte den videre oppfølgingen av krigsbarn som ble overført fra barnehjem eller fra Tyskland i slutten av 1940-åra.
· Vi vet heller ikke noe om hvordan personalet ved norske barnehjem, ansatte ved lokale sosialkontor, medlemmer av vergeråd, lærere og andre representanter for myndigheter stilte seg overfor disse barna.
· Vi kjenner ikke til hvordan adopsjoner av barna fra barnehjem eller fra Tyskland ble gjennomført og i hvilken grad forholda i adoptivhjemma ble undersøkt og fulgt opp.
· Vi kjenner dessuten lite til den videre skjebnen til disse barna gjennom oppveksten og senere i livet.
Dette gjaldt altså for
mindre grupper av krigsbarna, men vi vet ikke stort mer om oppvekstvilkåra for
det store flertallet av krigsbarna, alle de som ved krigens slutt bodde hos sine
mødre eller hos mødrenes familier, de som var hos fremmede pleie- eller
adoptivforeldre og for de som var på norske barnehjem og andre institusjoner.
Når det gjelder vår
viten om krigsbarnas oppvekstvilkår i etterkrigsnorge, er vi altså for en stor
del prisgitt beretninger fra enkeltpersoner. I løpet av de senere åra er det
en del krigsbarn som har stått fram med sterke historier om mishandling og
diskriminering i sine lokalsamfunn.
Slike historier får
gjerne store presseoppslag, men det er et problem at vi ikke aner noe om hvor
representative disse historiene er for hva de norske krigsbarna som sådan har
gjennomlevd i etterkrigstiden. Et annet problem er at det som oftest er
vanskelig å få dokumentert slike historier idet for eksempel en ansatt ved et
barnehjem som begikk overgrep mot krigsbarn, neppe sørget for å få journalført
hva han hadde gjort.
Jeg sier på ingen måte
at jeg tviler på de historiene som krigsbarn forteller, men det er så absolutt
behov for mer forskning omkring de norske krigsbarnas oppvekstvilkår. I vinter
bestemte da også regjeringen at det skal gjennomføres et slikt større
forskningsprosjekt. Planleggingen pågår.
Krigsbarna er altså i
fokus for tiden og det kan være interessant å se litt på hvilke faser
samfunnet har vært gjennom i synet på denne gruppen i det norske folk. Det er
ikke her anledning til å ta noe mer enn et svært grovt sveip over noen
hovedfaser, men dette kan kanskje bidra til å sette dagens syn på krigsbarna
litt i perspektiv. Slik jeg ser det kan vi grovt si at vi har vært gjennom fem
hovedfaser i samfunnets syn på krigsbarna. Jeg taler da altså ikke om hvordan
det enkelte krigsbarn måtte ha opplevd sitt liv, men om »krigsbarn» mer som
samfunnsfenomen slik det presenteres i aviser etc.:
· Den første etterkrigstiden: avsky, forakt og til dels direkte fiendtlige holdninger
· 1950-60-åra: taushet, krigsbarn var noe en nesten ikke snakket om
· 1970-åra: enkelte oppslag i aviser etc., men da gjerne sentrert om Lebensborn med presentasjon av påstander om at krigsbarna var ”produsert” i rasebestemte avlsprosjekt. Stikkord for denne tiden kan være ”sensasjon”
· 1980-åra: enkelte krigsbarn sto fram med sine livshistorier i presse og kringkasting, krigsbarnforbundet ble stiftet, bøker ble utgitt osv. Stikkordet kan være ”synliggjøring” og krigsbarna ble stort sett møtt med sympati i presse og opinion selv om enkeltpersoner sikkert fortsatt møtte problemer som krigsbarn i sitt daglige liv.
·
1990-åra: stadig sterkt medieinteresse, sympatien for krigsbarn
utvikles gradvis mot en kritikk av myndighetene. Stikkord: myndighetskritikk.
Den hatske, fiendtlige
holdningen som rådet i synet på krigsbarna for drøyt femti år siden, er altså
i dag erstattet av en sympatisk holdning til denne gruppen mens det nå er
etterkrigstidens myndigheter som utsettes for kritikk for sin behandling av
krigsbarna. Denne myndighetskritikken har foreløpig nådd sitt høydepunkt ved
at 57 krigsbarn har stevnet staten for myndighetenes behandling av dem gjennom
livet. Denne utviklingen har også vakt internasjonal oppsikt.
Hva blir så stikkordet
for ”neste fase” i samfunnets syn på krigsbarna? Dette er det selvsagt
umulig å si noe særlig om. Jeg mener likevel at det kan være viktig å trå
litt varsomt for både krigsbarn selv og for journalister og andre som vil gjøre
seg til krigsbarnas allierte.
Det har vært sterke
tendenser til en ”elendighetsfokusering” med til dels sensasjonelle påstander
om hva krigsbarn har opplevd av overgrep osv. Det er ikke sikkert at denne veien
fører særlig lenger fram. Jeg vet da også at mange krigsbarn er tilbakeholdne
her og er engstelige for at overdrevne påstander kan slå tilbake på gruppa
krigsbarna som sådan.
Et slikt ensidig
negativt fokus kan også bidra til at mange krigsbarns identitet som »offer»
bevares og forsterkes, noe som trolig ikke er særlig bra for noen.
Dagens interesse for krigsbarna med spesielt fokus på myndighetenes opptreden i etterkrigstiden er interessant i seg selv, men kan kanskje også sies å inngå i mer allmenne trender i dagens samfunn:
Midt på 1990-tallet
var jødenes skjebne under og etter annen verdenskrig igjen i fokus. Dette
resulterte i at etterlatte etter norske jøder som ble drept av nazistene under
krigen kan kreve erstatning i tillegg til det erstatningsoppgjøret som foregikk
i etterkrigsårene. Nå er det krigsbarn som krever erstatning for myndighetenes
behandling i etterkrigstiden. Begge disse sakene kan være tegn på en økende
”amerikanisering” med vekt på å kreve erstatning av myndighetene for ulike
forhold.
Myndighetskritikken for
behandlingen av krigsbarna kan også innebære at enkelte oppfatter norske
etterkrigsmyndigheter som om de var like ille eller kanskje verre enn
krigstidens norske og tyske nazister. De tyske nazistene i Lebensborn stelte jo
bra med krigsbarna under krigen! Her ligger det en fare for å havne i et
revisjonistisk syn på nazismen. En må ikke glemme at Lebensborn hadde en
positiv interesse for de norske krigsbarna ut fra et rasebasert menneskesyn. De
viste for eksempel ikke samme positive interesse for polske eller russiske
krigsbarn!
For et par år siden
hadde Dagbladet en større artikkelserie under vignetten ”Velferdsstaten –
det svarte kapittelet”. Her ble det presentert en rekke sterke historier om
myndighetenes behandling av svake grupper som tatere, åndssvake og også
krigsbarn i etterkrigstida. Tittelen er megetsigende og det kan tenkes at en
stadig kritikk av etterkrigstidens myndigheter kan brukes som ammunisjon for
grupperinger som måtte ønske å nedbygge velferdsstaten som sådan.
Jeg sier ikke at
sannheten om negative sider ved vår nyere historie ikke skal fram i lyset. Som
forsker er det min oppgave å bidra til å avdekke og om mulig forklare
hendelser og prosesser. Om resultatene av forskningen kan bli nyttet rent
politisk for formål som forskeren personlig ikke liker, så får det heller stå
sin prøve. Her er det viktig å skille mellom ens rolle som forsker og som
samfunnsengasjert privatperson.
Jeg mener selv å ha
bidratt til å få fram en del nytt i så måte, også nytt stoff som kan rette
et kritisk lys mot etterkrigstidens norske myndigheter. Det er imidlertid viktig
å vite hva en gjør når en framsetter sterke påstander som foreløpig ikke er
skikkelig dokumentert og satt inn i en sammenheng. Foreløpig er det så mye vi
faktisk ikke vet om myndighetenes behandling av krigsbarna i etterkrigstida at
det kan være fornuftig å gå litt varsomt fram med sterke utspill.
Jeg håper og tror at mer forskning på feltet kan endre denne situasjonen i løpet av få år. Det er godt mulig at videre forskning kan avdekke forhold som kan bidra til å underbygge det som i dag bare framstår som løse påstander fra enkeltpersoner. Slikt vet vi foreløpig lite om.
-------
Kåre
Olsen, født 1952, har hovedfag i historie og arbeider som førstearkivar ved
Riksarkivet i Oslo. Han har bl.a. hatt ansvaret for behandling av forespørsler
fra krigsbarn som ønsker opplysninger om sitt opphav. I 1998 ga han ut boken
”Krigens barn” med undertittel ”De norske krigsbarna og deres mødre”.
ISBN 82-03-29090-6.
(C)2000
NKBF
Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no