høring_221002

Høringsuttalelse fra Norges Krigsbarnforbund ved sekretær Rigmor Remers Hanssen.   

 

Erkjennelse av at slik var det

- er dokumentert gjennom ulike forskningsprosjekter. Under rettsaken i Oslo Byrett for et år siden, poengterte regjeringsadvokat Frode Elgesem flere ganger, at det er hevet over enhver tvil, at krigsbarn har hatt det vanskelig nettopp på grunn av en far tilhørende okkupasjonsmakten og norsk mor. Det samme sier Bondevik i et brev til medlemmer i NKBF. Sitat: ”Barn fikk lide fordi de er født av en norsk mor, men med tysk far under andre verdenskrig. Løgn og fortielser om egen identitet og opphav har vært resultatet for mange av disse barna.” 

Dette ble skrevet 2. juli i år etter at statsministeren hadde møtt Turid Edèn, som representerte de svenske ”Fiskebodabarna”.  

Vi foreslår derfor:

Historier og dokumentasjonsbehov

Dersom barn kunne be om å bli født og selv velge sine foreldre, hadde denne høringen vært unødvendig. Da Norges Krigsbarnforbund ble stiftet i mars 1986 fikk krigsbarn for første gang møte andre  med samme bakgrunn og sette ord på den hemmeligheten hver og en følte å ha båret alene. Krigsbarnas historier er mange og ulike, slik vi mennesker er. Men…., historiene ble møtt med vantro og skepsis og mange har hevdet, at krigsbarn har livlig fantasi. Vi opplevde å få et troverdighetsproblem og hvordan skulle vi dokumentere og bevise, at historiene ikke var diktet? Historiker Kåre Olsen utga boken  ”Krigens barn” i 1998 og han er den første, som har gitt oss krigsbarn vår egen historie. Her finnes mange bekreftelser på statlig utredning om krigsbarnas fremtid og ”mørklegging” av identitet.  Som krigsbarnorganisasjon hadde vi en viss forventning til, at disse nye kunnskapene kunne være ”døråpner” for å få en politisk debatt om krigsbarnsaken. Slik ble det ikke, men etter Bjørn Hernes` interpellasjon i Stortinget 1998, ønsket regjeringen, Bondevik 1, forskning på en del påstander fremsatt av krigsbarn. Rapporten ”Fiendens barn?”  kom i juni 1999. I NKBFs kommentarer til rapporten, satte vi også frem et krav  om å få en kommisjon for å granske forholdene rundt hjemhentingen av norsk/tyske barn fra Tyskland og hva som skjedde med de 30, som ble sendt til Sverige. Kravet ble avslått, men det ble bevilget midler til videre forskning for å øke kunnskapsbehovet om krigsbarn. Dette kjenner sikkert komiteen til. 

 

Hva skal forskning brukes til når resultatet foreligger?

Pågående forskningsprosjekt startet høsten 2001 og allerede i april i år forelå forsker Lars Borgersruds rapport om ”Fiskebodabarna”. 30 barn med norsk statsborgerskap, som ble gitt falsk identitet og adoptert i Sverige. Dette med velsignelse fra norske politikere og uten at de norske mødrene hadde godkjent adopsjonen. Mødrene visste ikke hvor barna var blitt av. Denne saken krever noen politiske grep og statsministeren har sagt han vil ta det opp med sin svenske kollega. 6 måneder etter at saken ble kjent, har ingen ting skjedd og statsministeren har heller ikke svart på brev fra NKBF der vi spør om hva som er gjort i forhold til svenske myndigheter. I et intervju med journalist Landro i Bergens Tidende 25. juni i år, vil statsministeren heller ikke svare på spørsmålet om et oppgjør/erstatning, men henviser til avslutning av pågående forskningsprosjekt i 2004. Kunnskap om vår egen historie trenger både vi krigsbarn og våre etterkommere.  

Samfunnet har også behov for å få denne siden av etterkrigstiden belyst og tiden er moden for dette. Det ene utelukker ikke det andre og dagens kunnskaper er gode og nok dokumentert til at en kommisjon kan starte arbeidet parallelt med at forskergruppen arbeider med sin del. De første årene etter freden var det mange ulike synspunkter på krigsbarnas rettigheter og i 1947 måtte norske myndigheter gi etter for presset fra internasjonale hjelpeorganisasjoner i Tyskland og vedtok å hente hjem norske barn fra Tyskland. Dette er et trist kapittel i krigsbarnas historie.  Kun få mødre ønsket å få barnet sitt tilbake og barna fikk et brutalt møte med det norske samfunnet. Etter mange år i Tyskland, snakket barna kun tysk og det var verken tolker eller krisepsykiatere til å ta hånd om dem. Det var store problemer knyttet til å få plassert barna, flere var i skolepliktig alder og hadde store adferdsproblemer. Det ble ikke iverksatt spesielle tiltak for at de skulle finne seg til rette og det ble ingen oppfølging av dem videre gjennom skoletiden.  

I 1945 kom Krigsbarnutvalget med en innstilling til en lov om krigsbarn som aldri ble realisert. Innstillingen gjenga mange av de sterkt negative holdningene til krigsbarna i samfunnet. Som en motvekt til all fordømmelsen og forakten står det i ”Krigsbarnutvalgets innstilling” på side 80 og 81:  ”Barna er i dag norske borgere og uten skyld i at de er blitt satt til verden, og det vil stride mot elementære rettferdsgrunnsetninger å la dem lide for feiltrinn som mødrene måtte ha begått”. 

Slik gikk det ikke

- og i år 2002 er det ikke lett å sette seg inn i de sterke følelsene og stemningene som var i årene etter krigen og som var knyttet til det som var tysk. Mange følte seg berettiget til å hate og forakte. I slike sammenhenger blir det å lure seg selv, dersom en tror at dette ikke berører også den uskyldige part i saken. Mødrenes feiltrinn ble en byrde for det enkelte krigsbarn, som ble synliggjørelsen av morens skam og feiltrinn.  En mor, og i mange tilfeller en hel familie, som lever med slik skam, er ute av stand til å gi barnet den omsorgen og beskyttelsen det har krav på. Oppgjøret etter krigen stemplet samtlige kvinner, som hadde fått barn med fienden, skyldige i et grovt uverdig forhold.  Det ble aldri satt i verk tiltak for å hindre at krigsbarna nettopp ble ofre for dette feiltrinnet. 

Da Eva Simonsen, en av forskerne i Krigsbarnprosjektet, arbeidet med sin doktorgrad om norsk åndssvakhistorie, slo det henne som både overraskende og påfallende hvordan krigsbarna og mødrene deres dukket opp i denne sammenhengen. Hva hadde de blant åndssvake å gjøre? Hvorfor ble de framstilt slik av norske psykiatere? Hvilke interesser lå bak? Og hvilke følger fikk det for krigsbarna? 

Norges Krigsbarnforbund har mange slike eksempler på manglende skolegang og plassering i spesialskole, uten at den det angår vet hvorfor det ble slik. Dette er også tabubelagt å snakke om. Vi snakker om normalt utrustede mennesker, som har fungert i arbeidslivet, men er uten de mest elementære grunnleggende kunnskaper. Barn ble flyttet over i spesialskole uten annen begrunnelse enn, at barnet har tysk far.  

Det er snakk om en gruppe barn, som i utgangspunktet var svært sårbar i forhold til andre sammenlignbare grupper. Mange mennesker forutså problemer som kunne komme, men fikk ikke gjennomslag for sine synspunkter. Lærere kunne vært en viktig gruppe å gi retningslinjer og pålegg om å sørge for å hindre overgrep i skolesituasjonen. Dessverre ble nettopp skolen et mareritt for mange og lærerens negative holdning åpnet for, at det var greit og lovlig å mobbe tyskerunger.  

Mobbingens mange sider, har krigsbarn gode kunnskaper om. Vi kunne stille disse til rådighet, når regjeringen ønsker å bli kvitt mobbing i skole i løpet av en toårsperiode. Mange kan kjenne på kroppen hvordan det føles å ha levd mange år med dette uhyret. Det nyere tids forskning forteller angående senskader på grunn av mobbing, har vi visst i mange år, men ikke klart å formidle slik at det har blitt forstått.  

Krigsbarn som en belastning i det norske samfunnet

Allerede før krigen var slutt, var det opplest og vedtatt fra norske styresmakter, at krigsbarna var en belastning for det norske samfunnet. Disse politiske holdningene spredde seg i befolkningen og ga en slags aksept for å kunne behandle barna deretter. Forslaget om å deportere 8000 krigsbarn til Australia, var ingen spøk. (Fiendens Barn 1999). Hadde disse barna blitt vurdert som en kommende ressurs i samfunnet, ville man neppe prøve å bli kvitt dem(oss)? 

Tausheten ble valgt som ”løsning” på krigsbarnsaken

Denne historien, som mange har problem med å forstå faktisk har skjedd, viser noe om en kollektiv angst, som må ha sin rot i et eller annet. Politiske tiltak handlet om å legge taushetens slør over denne skampletten i Norgeshistorien. Resultatet for krigsbarna, ble et stempel med ”Krigsbarnsak” på alle våre papirer. Dette stempelet har ført mange ut på en endeløs vandring på jakt etter papirer, som kan fortelle noe om identitet. 

Da forskerne Lars Borgersrud og Bård Borge startet arbeidet med ”Fiendens Barn” i februar 1999, fikk de et uventet problem. Det finnes ingen enkeltinstans, ikke en gang Riksarkivaren, som har full oversikt over hvilke offentlige institusjoner som oppbevarer materiale vedrørende krigsbarn. Jeg kan nevne noen steder: UD, Justisdepartement, Rikstrygdeverk, Riksarkivet, statsarkiver, kommunearkiver, lensmenn og trygdekontorer. Denne dyrekjøpte erfaringen har alle krigsbarn på jakt etter papirer vedrørende egen sak allerede gjort. Hvilken tidkrevende og belastende prosess det er å finne ut hvor du skal lete, når det ikke finnes retningslinjer, eller du knapt nok vet hva du skal lete etter, unner jeg ingen av tilhørerne å oppleve. Hver uke får NKBF nye henvendelser fra folk, som har spørsmål vedrørende fremgangsmåte for å finne frem i denne ”jungelen”. I løpet av de siste årene har det også kommet mange henvendelser fra barnebarn, som leter etter biologisk familie. 

Vi mennesker er sosiale vesener med behov for tilhørighet. Tilhørigheten styrker identitetsfølelsen og følelsen av å høre til i et fellesskap. Dette har manglet for mange krigsbarn, som gjennom mobbing og utestengning, har blitt sittende igjen med følelsen av å være rettsløs. Veien til psykiske lidelser er skremmende kort i slike sammenhenger. Gjentatte avvisninger fra fylkesmenn og andre offentlige kontorer, har vært hverdagskost for mange krigsbarn i årevis. Er dette annerledes nå? I løpet av de siste årene har mange  endret holdning, men ikke alle og jeg kan navngi noen kontorer, som overhodet ikke svarer på skriftelige henvendelser eller purringer. Dette gjelder bl.a. adopsjonssaker og her har krigsbarn de samme rettigheter, som andre adopterte, men dette blir ikke praktisert. (Rundskriv fra Barne-og familiedepartementet 1994 til landets fylkesmenn).

Den enkelte saksbehandlers personlige oppfatning av saken, blir avgjørende for behandlingen. Det gir et grøss av uhygge å tenke på at dette skjer nå i vår tid, men de siste eksemplene er kun to uker gamle. 

Stigmatisering og selvbilde

Disse holdningene og stigmatiseringen av krigsbarn som gruppe, har ført til at mange krigsbarn er redde for at deres egentlige identitet skal bli kjent. 

Flere kan fortelle om påkjenningen ved å leve med dette, men også om angsten for hva som kan skje, dersom venner/kollegaer/familie, får vite det.  Av NKBFs 600 medlemmer, er det mange som er det i største anonymitet og ikke tør å fortelle familiemedlemmer om sin bakgrunn. I dette ligger det mye skam og et dårlig selvbilde. Hvilke groteske bilder ble laget av oss krigsbarn? Muligens ligger svaret på s. 116 i ”Krigsbarnutvalgets innstilling”. Sitat: ”Det er ikke noen som helst grunn til å frykte for at barna, dersom de vokser opp i en god heim og får en god oppfostring, vil vise de forhatte karaktertrekk, som er blitt stående som spesifikt tyske”.

Erkjennelse av at slik var det

- er dokumentert gjennom ulike forskningsprosjekter. Under rettsaken i Oslo Byrett for et år siden, poengterte regjeringsadvokat Frode Elgesem flere ganger, at det er hevet over enhver tvil, at krigsbarn har hatt det vanskelig nettopp på grunn av en far tilhørende okkupasjonsmakten og norsk mor. Det samme sier Bondevik i et brev til medlemmer i NKBF. Sitat: ”Barn fikk lide fordi de er født av en norsk mor, men med tysk far under andre verdenskrig. Løgn og fortielser om egen identitet og opphav har vært resultatet for mange av disse barna.” Dette ble skrevet 2. juli i år etter at statsministeren hadde møtt Turid Edèn, som representerte de svenske ”Fiskebodabarna”.  

I en så stor gruppe som ca. 12 000 registrerte krigsbarn og med ukjente mørketall, har det vært ulike oppvekstforhold. Det har blitt fokusert på de verst stilte, men graden av belastninger for den enkelte, er det vanskelig å sette målestokk på. For krigsbarn generelt vil det føles som en oppreisning, at det bli fattet et politisk vedtak om sette en sluttstrek for det som heter KRIGSBARNSAKEN og som har blitt arvegods fra den ene regjeringen til neste. Politikere oppfordrer stadig vekk mennesker til dialog og forsoning og det trenger vi før det blir for sent for mange av dem saken angår.

Som mennesker gjør vi feil, å ikke vedkjenne oss dette, er utilgivelig. Jeg har vist til uttalelser fra både statsadvokat og statsminister, som vedkjenner det faktiske forholdet. Fra NKBFs synspunkt, er saken i dag kommet dit den hører til. Dere, medlemmer av Justiskomiteen, har ikke vært med på de avgjørelsene som ble tatt i krigsbarnsaken, men dere innehar verv, som gir dere myndighet til å sette punktum. Vi foreslår derfor:

Noen forslag til hva et oppgjør kan inneholde:

Høringer om Dokument 8: 109 (2001-2002)

Forslag fra stortingsrepresentant Magnhild Meltveit Kleppa om oppnemning av ein kommisjon for videre førebuing av eit nasjonalt krigsbarnoppgjer

ooooOoooo

 

(C)2002 NKBF

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no