- Jeg var redd og gruet meg for hver dag

- Noe av det mest ydmykende krigsbarna har opplevd er å bli diagnostisert som evneveike og tilbakestående, å bli utvisket og nedvurdert som barnehjemsbarn eller utsatt for seksuelle overgrep, sier forsker Eva Simonsen. Denne historien handler ikke bare om rasisme og sexisme, men også om ageisme.

 Av: Unn Christensen 

Sammen med Kjersti Ericsson har -

Eva Simonsen -

- intervjuet 105 krigsbarn i Norge, Sverige og Tyskland. Et spørsmål mange av dem stiller, er: «Hvordan kunne voksne gjøre dette mot barn?»
- Barn er små og svake. En engelsk historiker bruker begrepet ageisme om overgrep mot barn og unge, noe jeg synes har mye for seg. Simonsen problematiserer hvordan denne spesielle norske krigsbarnkategorien ble konstruert «i en dynamikk mellom sentrale politiske og faglige forestillinger og folkelige forestillinger om kvinner og seksualitet, synet på barn, innhold og betydning av slektskap, nasjonal holdning osv.»

Krigsbarnforskningen foregår i perioden 2001 til 2004 og omfatter:

• Realhistorien (offentlige dokumenter; arkivstudier)
• Livshistorien: intervjuer med 105 krigsbarn i Norge, Sverige og Tyskland
• Folkelige forestillinger - innhentet av Norsk etnologiske granskning
• Sammenlignende levekårsundersøkelse, Statistisk Sentralbyrå.

Tyskerunge, lausunge, horunge

- De ba meg skyte meg og sa jeg skulle vært steinet, forteller «Berit», en av informantene til forskningsprosjektet om krigsbarn. Hun ble kalt tyskerunge, lausunge og horunge, og forteller om grusomme opplevelser på skolen: «Jeg tenkte aldri over det da, for jeg trodde jo nesten det skulle være sånn. Jeg husker plagingen og den forferdelige steiningen, det gikk jo på kroppen løs. Det var jo ikke bare mobbing, det gikk fysisk for seg også. Og så var det en sånn litt øde strekning som det var litt vanskelig å se fra de få husene som lå der, og jeg husker en gang at jeg ble så steinet at jeg har arr enda i pannen etter det. Og jeg husker at jeg sprang ned mot fjæra, for der var det en nabo som bodde, og hun hadde heldigvis sett det... Jeg var redd og gruet meg for hver dag.»

Stemplet som krigsbarn

- De fleste krigsbarna vi intervjuer, har vi fått kontakt med gjennom krigsbarnorganisasjonene, forteller Eva Simonsen. - De som har meldt seg inn der, ønsker å ha kontakt med andre krigsbarn. Blant krigsbarna er det flere som har klart seg bra, i alle fall ytre sett, og det fins uansett mange ressurser i denne gruppa. De representerer et lite mindretall av de 10 - 12.000 barna som ble født under eller rett etter krigen med tysk far og norsk mor. Det store flertallet kjenner enten ikke til sin bakgrunn, eller de ønsker ikke eller orker ikke å la identiteten «tyskerunge» bli en stor del av livet sitt. Flere av dem vi har vært i kontakt med, vegrer seg mot å bli kalt krigsbarn. «Det eneste vi har felles er at vi har en tysk far» uttrykte en av dem. «Jeg er ikke noe gruppemenneske», sa en annen.

Stjålet barndom?

I følge Eva Simonsen er det viktig at krigsbarn ikke opplever at barndommen deres på sett og vis blir «tatt» fra dem igjen, gjennom forskningen som nå skjer. Først har mange opplevd å bli frastjålet barndommen av det offisielle Norge ut fra måten de ble behandlet på. Nå skal altså forskere ta barndommen deres for seg. Hun stiller spørsmålet slik: «Hvordan kan vi unngå at denne sammensatte og sårbare gruppen mennesker opplever at vi «tar» deres barndom ved å fortolke og forklare den på vår måte, i tråd med de krav forskningsprosessen stiller til oss om sannhetssøken og vederheftighet?»
- Er det spesielle dilemmaer knyttet til denne type forskning?
- Ja, det er spesielt sårbart. Mange føler at de mistet barndommen sin fordi de ble fratatt tilhørighet. De ble tålt, men ikke elsket. De var et tyskerbarn også innenfor familien, og mange ble behandlet dårlig av sine nærmeste. Gjennom forskningen skal vi rekonstruere og skape hvordan dette egentlig var. Mange vil eie denne sannheten. Media fokuserer på sterke og tragiske historier, som igjen vil være med å prege krigsbarnas opplevelse av sitt eget liv. Mange av dem vi har intervjuet, startet intervjuet med å si at de ikke er noe typisk krigsbarn. Selv om de kanskje har hatt en svært vanskelig oppvekst, blitt flyttet hit og dit og aldri fått oppleve tilhørighet, kan noen likevel føle at de ikke kan leve opp til dette kollektive bildet av krigsbarnet. Mange mistet også kontakt med mora, som var presset til å adoptere bort barnet. Adopsjon skulle gi barna mulighet for en ny identitet. Alt omkring foreldrene skulle holdes hemmelig for omgivelsene og barnet selv.

Mellomposisjon

- Hvordan kunne man gjøre dette mot barn?
- Ordet «krigsbarn» ble lansert fordi en mente at det var mindre stigmatiserende enn «tyskerunge». Men også det innebar at mange fagfolk og politikere fryktet at barna var determinert til å bli asosiale. I barnet lå selve kimen til den samfunnsfarlige voksne - enten fordi barnas dårlige arveegenskaper ville slå ut, eller som resultat av miljøpåvirkning. Psykiateren Ørnulv Ødegårds utsagn i 1945 om at krigsbarna utgjorde en mulig 5.koloni, bygget på faglige begrunnelser og var ikke bare et uttrykk for ønsker om hevn. Rasehygiene og mentalhygiene levde side om side. De samme elementene gjenfinner vi i Tysklands konstruksjon og behandling av kategorien Afrodeutsche Besatzungskinder (barn av svarte amerikanske soldater og tyske kvinner), sier Eva Simonsen.
- Typisk for mange av krigsbarna var at de led under at de var utenfor, og følte en stor skam. For det var en klar parole å fordømme disse barna, og dette har preget og ødelagt livene for mange.

Stemplet som åndssvak

- Sammen med medlemmer av NS ble kvinnene og barna deres forsøkt stemplet som åndssvake av norske psykiatere, fortsetter Eva Simonsen. Hun viser til en resolusjon til regjeringen fra et samlet sosialpolitisk Norge, datert 31. mai 1945, og til krigsbarnutvalgets sakkyndige psykiater Ørnulf Ødegård, samt til IQ-tester av tyskerjenter ved Augusta Rasmussen m.fl.
- Fire av de sju krigsbarna som gikk til rettssak hadde blitt diagnostisert som evneveike eller tilbakestående. Det var et forferdelig stigma å bli definert på denne måten, en grusom byrde å bære gjennom livet. Karl Evang advarer i 1955 mot at sporene fra Nazi-Tysklands rasehygieniske politikk ikke må skremme oss fra å ta i bruk rasehygieniske tiltak mot åndssvake, fortsetter Simonsen: Psykiatere som hadde tro på segregering, internering og sterilisering, fikk i en viss forstand «utvidet kundekretsen» ved at de fanget inn 8-10.000 nye klienter med diagnosen.

Norge - verstingen på feltet?

- Du skriver at Norge sto ganske isolert med sitt krigsbarnproblem fordi hatet som møtte slike barn i Norge manglet sidestykke i de andre landene. Hvorfor oppsto dette i Norge?
- I Norge mente vi at vi hadde et nasjonalt problem med soldatbarna etter tyskerne, mens de øvrige landene primært hadde et sosialt problem, med enslige mødre, fattigdom osv, sier Eva Simonsen. - Årsaken er vanskelig å finne. Norge opprettet et krigsbarnutvalg allerede i mai/juni 1945. Bak dette lå det en positiv intensjon, men det å lage en egen lov som løfter krigsbarna opp og fram, er et tveegget sverd. Noen ville til og med deportere disse barna til Australia! Det som kanskje var velment i utgangspunktet, blir oppfattet som stigmatisering av dem det gjelder. Ingen andre europeiske land opptrådte på samme måte, ut fra det vi vet i dag. Allerede i juni 1945 drøftet lovutvalget deportasjon av kvinnene og barna til Tyskland, fordi dette var kommet opp som et forslag, men dette ble aldri vedtatt. Tvert i mot advarte utvalget mot å sende barna til Tyskland.

Barnets stemme

- Å skilles fra mora er det mest skadelige traumet krigen kan påføre et barn. Å være vitne til krigshandlinger er langt mindre skadelig enn å miste kontakten med familien. Slik oppsummerte fagfolk virkningene av krigen få år etter at den var over, sier Eva Simonsen. Hun forteller at mange av krigsbarna opplever seinvirkninger. De føler seg kanskje mer sårbare nå som de selv får barnebarn.
- Det kan være forsiktige stemmer vi hører innledningsvis i intervjuene. Etter hvert vokste stemmen og harmen. De barna som ble sendt til Tyskland under eller rett etter krigen, har ofte vært på en hel rekke ulike barnehjem - men det er vanskelig å finne ut hvor de egentlig har vært. Mange var for små til å vite noe; andre har fortrengt det som skjedde.

- Det er fantastisk at de har tatt imot fremmede mennesker som meg, sier Eva Simonsen til slutt. - Det vitner om et stort mot. For noen kan det fungere terapeutisk at noen lytter. Uansett er jeg takknemlig for at de har orket å fortelle.

Sist oppdatert 10.06.2003 av webmaster