Hvem er de virkelige tapere i år 2003

Sigurd Osberg, biskop, lic.theol. :

Jeg vil først av alt nevne ”Tyskertøsene” og barna deres. Jeg har et vondt minne fra ”da freden slo seg løs”. For noen steder mistet mennesker kontrollen. På tross av Hjemmefrontens parole ”Verdighet - ro - disiplin” - var det tragiske opplevelser.

Jeg glemmer ikke dagen da en kvinne i nabolaget ble klippet håret av. Til spott og spe for alle. Forbrytelsen? Hun hadde ”fraternisert med okkupasjonsmakten”.

Sannheten? Hun hadde blitt glad i en mann som var født og forpliktet til å følge ordre om å reise med sin avdeling til Norge.

Jeg er født siste dagen i året 1933 - det året Adolf Hitler kom til makten. Jeg var altså ikke så gammel da dette hendte. Men jeg kan - når jeg ser hendelsen for meg - og husker hvilken skadefryd jeg selv og de andre guttene i gaten kjente mot denne ”tyskertøsen”, som ”fikk det hun fortjente” - da kan jeg kjenne min egen skam dypt i sjelen.

De snauklippede kvinnene - kvinnene som ble mobbet da ”seieren er vår” - barna de fødte - mange av dem ble store taperne fra det forrige århundre. Og jeg er takknemlig for at jeg - etter mangeårig prestetjeneste - fikk hjelpe ett av disse barna til å få kontakt med sin tyske far. Hennes biologiske mor ville ikke møte meg og gjorde alt for at ”det grusomme” skulle forbli glemt. Men heldigvis maktet jeg å skaffe opplysninger som førte til at hun fant sin biologiske far og fikk møte ham før han døde.

Disse kvinnene - disse barna - og ”Lebensborn- barna” som skulle sikre den ariske rase for et stortyskland, mange av dem lever ennå som ”tapere blant oss i år 2003. Kommer det til å bli for sent før vi gjør opp vår urett mot dem?

Og når jeg nå står her foran dere som norsk biskop, kan jeg ikke underslå at det også blant kirkens prester falt harde ord om hva som måtte skje etter krigen med barna.

Flertallet av en gruppe prester som var internert på Lillehammer og Helgøya i krigens sluttfase gikk inn for ”at barna bevisst og systematisk føres bort fra sin fortid” og anbefaler ”konfidensielle adopsjoner, hvor barna får sine adoptivforeldres navn.” [i] 

Men det fantes lysende eksempler på den motsatte holdning. En av de tydeligste var den senere Hamarbispen Kristian Schelderup. 13.søndag etter trefoldighet i 1945 prekte han som vikarprest i Agder i Kristiansand domkirke over teksten fra Matteusevangeliet kap 5:     

I har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier eder :  elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel mot dem som hater eder, for at I kan bli eders himmelske Faders barn. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. For om I elsker dem som elsker eder, hva lønn har  I da? Gjør ikke tolderne det samme?.....Derfor skal I være fullkomne, likesom eders himmelske Fader er fullkommen.          

 I sin preken over denne teksten sier Schelderup:                                                        

Dette er søndagens evangelium, med adresse også til oss i dag. Vi kommer ikke utenom ordene, selv ikke i dag, iallfall ikke vi som kaller oss med Kristi navn.  De stiller oss overfor det kanskje personlig vanskeligste problem i dag: Hvordan skal vi som kristne forholde oss rett i denne tiden overfor dem vi kaller våre fiender?.....Her står vi… ved det som vel er det dypeste i kjærlighetens vesen: at det er bedre å lide enn selv å gjøre det som ondt er.

Og han fortsetter:                                                                                                     Aldous Huxley skrev kort før krigen kom, at den største faren ved krigen er at den efterhvert forvandler oss til å bli likedannet med de motstandere vi bekjemper. Hvordan holder vi ikke på å bli alle sammen? Hvor kan vi ikke være skånselløst ubarmhjertige mot barna til de fengslede nazister - en isfront også mot dem! Hvor øver vi ikke terror rundt på arbeidsplassene og ellers mot dem som vi ikke synes er 100 prosent jøssinger! Hvor kjenner vi ikke tilbøyeligheten til å fryde oss over at de mennesker som engang pinte oss, nu selv har det ondt! Hvor roper vi ikke på dødsstraff, som om det ikke var drept mange nok i krigen - som om det ikke er Gud alene som skulle bestemme over liv og død! Hvor er vi ikke blitt sløvet, brutalisert, så vi nesten ikke reagerer engang når vi leser at den første dødsdom er eksekvert….”. [ii]

Slik talte vikarprest, senere biskop Kristisan Schelderup midt inn i frigjøringens rus i 1945. Og vi skjønner alle at det var virkelig modig tale inn i de dagene.

I året 2003 bor stadig noen av disse som tapte krigen i mer enn én betydning mellom oss. Det må ikke bli for sent å gjøre uretten godt igjen. Derfor er jeg takknemlig for at Internettsiden til Norges Krigsbarnforbund 7.juli i år kunne fortelle at Justisminister Einar Dørum i møte med krigsbarnorganisasjonene, pekte på at det finnes en alternativ erstatningsvei utenom foreldelsesfristen og at erstatningssaken nå er Regjeringens ansvar.