Brunborg_1_04

03.07.2003: Bjarne Brunborg forteller i et intervju med Norges Krigsbarnforbund om sin tid på Hurdal Verk i 1942.

Krigsbarnet jeg ikke kan glemme.

Øynene til barnet har fulgt meg hele livet og jeg synes det er på tide å fortelle denne historien. Aller helst skulle jeg gjerne vite hva som skjedde med barnet videre i livet og derfor vil jeg også at denne historien skal bli gjort kjent.

Under mine nattlige runder der jeg skulle sjekke at alt var bra med barna, opplevde jeg en underlig kontakt med ett av barna. Det barnet må ha vært det eldste av dem alle og lå i en annerledes seng enn de andre. Kanskje kan det mer kalles en "binge" eller lekegrind. Hver gang jeg kom inn reiste dette barnet seg opp og ble stående mens jeg gikk runden til alle barna. Straks jeg kom tilbake til lysbryteren for å slå av taklyset, la barnet seg ned igjen. Dette gjentok seg hver natt i to måneder og jeg ønsket inderlig at jeg kunne ha tatt barnet med meg da jeg reiste. Jeg vet ikke om det var en gutt eller pike, men jeg mener bestemt at dette må ha vært det første barnet som ble født på Hurdal Verk. Jeg arbeidet der til slutten av 1942.

(Eventuelle tips/opplysninger kan gis til NKBF, postboks 68, 1459 Fjellstrand, eller e-post: nkbf@nkbf.no eller tlf. 415 57 943).

Hvem arbeidet på hjemmet?

10-15 nordmenn hadde arbeid på hjemmet og jeg var nok den yngste av dem. Det var vanskelig å skaffe annet arbeid og alle i min omgangskrets kjente min holdning til det tyske og nazismen, så for min del var dette greit nok. Ellers var kjøkken personelt norsk og der var noen norske barnepleiere. Enkelte av mødrene ble også i lengre tid på hjemmet og de hjalp til med forefallende arbeid. Ellers var det tysk lege, sykepleiere og barnepleiere og det var godt utdannede mennesker. Barna hadde det nok bra så lenge de fikk være der.

I begynnelsen var det en del SS-folk der, og da ble kun de militære titlene benyttet. En av dem var kontorsjef og hadde med administrasjonen å gjøre. Jeg husker ikke hans navn.

Fra Hotell Hurdal Verk til Abteilung Lebensborn.

Jeg gikk på middelskolen da krigen brøt ut og skulle fortsette på gymnaset. Det var vanskelig å skaffe seg arbeid, men til sist fikk jeg begynne som kelnerlærling på Hotell Hurdal Verk. Eieren av Hurdal Verk var nazist og det ble etter hvert færre besøkende på hotellet. Han begynte å ta inn folk fra arbeidstjenesten og jeg fikk servere i offisersmessen. En dag i 1941 dukket plutselig Falkenhorst og Therboven opp og det ble gitt beskjed om at det skulle opprettes et Lebensbornhjem i hotellet.

1.mai 1941 ble det inngått leieavtale med eieren og deretter ble det gjort en del bygningsmessige endringer for å gjøre stedet bedre egnet til å ta i mot småbarn.  Spisesalen ble gjort om til barnesal ved at det ble satt opp enkle skillevegger med plass til ca. 20 barn i hvert rom. Veggene innvendig i hele hotellet var dekorert med flotte malerier og alle disse ble overmalt. Hurdal Verk var det første av Lebensborns hjem i Norge og skulle fungere som fødehjem.

Hit kom gravide kvinner fra hele landet og de bodde der en stund før og etter fødselen. Kvinnene bodde i de opprinnelige hotellrommene og i en egen fløy, som var bedre kjent som "Kavalerfløyen". Men det var nok ikke mye oppvartning de fikk, for jeg merket ikke aldri at noen hadde kjærestebesøk den tiden jeg jobbet der.

Som man sikkert skjønner, under disse forhold var det ikke lenger bruk for kelnere. Jeg ble derfor satt til å passe fyrkjelen i kjelleren. Jeg hadde aldri sett en fyrkjele i hele mitt liv, men det var bare å sette i gang og lære seg arbeidet. Omstendighetene gjorde at jeg var glad til over å ha noe å gjøre. Stort sett arbeidet jeg nattevakter og det innebar 12-timers vakt fra klokken 8 til 8. Månedslønna var kr.25,- pluss kost, losji og uniform. Det var lite å bruke penger på i Hurdal, så jeg klarte å spare en del.

Selv om jeg hadde tittel som fyrbøter, så fikk jeg stadig flere arbeidsoppgaver som dreide seg om helt andre ting. Fire ganger om natta måtte jeg gå vaktrunder og sjekke at blendingsforskriftene ble overholdt. På samme tid måtte jeg se til at barna hadde det bra. Ingen av barnepleierne jobbet om natta. 

Jeg anslår at det på det meste var omlag 80 barn samtidig på hjemmet. Med unntak av det barnet jeg fortalte om innledningsvis, lå barna i små sprinkelsenger som stod ganske tett sammen. Det ble fortalt meg at da det første barnet var født på hjemmet ble det sendt telegram til Hitler. Dette barnet skal ha vært en pike, men jeg vet ikke det for sikkert.

Kvinnene som kom til hjemmet hadde jeg ikke mye kontakt med, annet enn i de tilfellene noen måtte ha hjelp for å komme til fødestuen. Da tok jeg på meg en hvit frakk over sotklærne mine før jeg hjalp de fødende kvinnene på WC og videre til fødestuen. Jeg la merke til at fødestuen etter den tidens standard var godt utstyrt for jobben og legen var også gynekolog.  Noen av kvinnene følte seg litt finere enn andre, men legen behandlet dem alle likt og hadde en høflig fremferd, husker jeg.

I tillegg til fødestuen var det også noen sykestuer. Selv fikk jeg kusma mens jeg var der og ble lagt inn på en av sykestuene sammen med en tysk sykepleier også med kusma. Kusma er smittsomt så stua måtte isoleres, men det var jo litt trøst i dette med felles skjebne.

En natt satt jeg i biblioteket tyskerne brukte. En radio var påslått og mens jeg ventet på signalet fra London kom kontorsjefen inn. Jeg trodde min siste tid var kommet, men slik gikk det heldigvis ikke. Mens han lyttet på nyhetene fra London gikk han bort til veggen der et kart over Europa var hengt opp. De tyske frontlinje var plottet inn. På bakgrunn av i nyhetene i radioen oppdaterte han krigsbildet ved å flytte på de innplottede linjen på kartet. Hele tiden mumlet han for seg selv: Hm .. linjen går vel omtrent midt i mellom ... Dette hadde han vel slett ikke lov til å tenke og enda mindre å si høyt mens jeg var i samme rommet.

Etterpå ruslet jeg tilbake til fyrrommet mens jeg lurte på hva som kom til å skje med meg etter episoden i biblioteket. Like før vakten min var over kom kontorsjefen ned til meg med et haglegevær og patronholder, og spurte om jeg kunne skyte rotter om natta. Vi var riktignok plaget av veldig mye rotter, men denne tilliten hans til meg var litt i overkant, synes jeg.

Da jeg sluttet å arbeide der, ved utgangen av 1942, skrev han ut en attest til meg. Der står det at "...  jeg var den lateste de hadde hatt i arbeid der og var umulig å samarbeide med."

Kontorsjefen var motstander av norske nazister og klarte ikke å skjule sine antipatier, så han ble sendt til Østfronten.

ooooOoooo

(C)2004 NKBF

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no