Krigsbarn i fredstid _2

Krigsbarn i fredstid _2_040404

Krigsbarn i fredstid: Ofre for krigen, trussel mot freden.

Av: Unn Christensen.

Forflytninger av barn i etterkrigstida ble styrt av ideologiske og politiske hensyn. Samtidig ble det sagt at det var humanitær hjelp. Kunnskap om barns behov ble satt til side, og en historisk praksis med omfattende deportasjoner av barn fortsatte, skriver forsker Eva Simonsen i ny rapport.

"Krigsbarn i fredstid" er den andre rapporten fra det treårige prosjektet "Oppvekstvilkår for krigsbarna" som startet opp i 2001. Rapporten består av fire kapitler: Unesco-ideologien og Europas krigsbarn, Nasjonens barn, Det sakkyndige blikket og Barn i velferdsstatens barndom. Den er skrevet av Eva Simonsen og Kjersti Ericsson.

Evakuering av barn i stort omfang.
"Behandlingen av krigsbarn viser hvordan konstruksjoner av avvik av moralsk og intellektuell karakter som åndssvakhet kan ha et formål og en funksjon både i krig og fred", skriver forsker Eva Simonsen i kapitlet om UNESCO-ideologien og Europas krigsbarn. Etter krigen ga fleree leger uttrykk for at krigsbarna og mødrene deres var mer eller mindre åndssvake eller tilbakestående. Forslag om å sende barna og mødrene deres ut av landet ble diskutert både blant folk flest og av politiske myndigheter. Artikkelen beskriver hvordan UNESCO deltok i arbeidet blant krigsskadde, hjemløse og fattige barn. Mange var på vandring da freden kom. UNESCOs arbeid hadde et dobbelt siktemål; både å hjelpe barna som var ofre for krigen og å bidra til at de fikk en utdanning som ville utvikle nye generasjoner av demokratiske og ansvarsbevisste mennesker.
Rapporten beskriver forholdet mellom den rasehygieniske tenkningen på den ene sida og den fremadstormende mentalhygieniske bevegelsen som "vektla sinnets helse og miljøets betydning". Europas krigsbarn ble objekter for forskning, opplæring og hjelpearbeid i et skjæringspunkt mellom disse oppfatningene. "I dette spillet inngikk store forflytninger og deportasjoner av barn innenfor land og landegrensene", skriver Simonsen.

Segregering, internering, sterilisering.

Rapporten beskriver hvordan en rekke grupper av mennesker ble betraktet som "indre fiender" og utsatt for myndighetenes kontroll og makttiltak . Også innenfor UNESCO fantes representanter for den rasehygieniske tenkningen. Den første generalsekretæren, Julian Huxley, som også skrev handlingsprogrammet fra 1946, var biolog og eugeniker.
"I iveren etter å redde den vestlige sivilisasjonen er det umulige plutselig blitt mulig for naturvitenskapsmannen Huxley. Ved å rydde med hård hånd i den menneskelige underskogen kunne menneskesinnet omformes i fredelig retning på noen generasjoner, i stedet over tusenvis av år. Sterilisering og internering var anbefalte tiltak... Ved å bruke naturvitenskapens metoder innen samfunnsvitenskapen kunne menneskehetens utvikling gjøre et stort skritt framover."

I følge Huxley ble menneskeheten stadig mer nedtynget av "genetic stupidity, physical weakness, mental instability, and disease-proneness." Han ble ikke skremt av Nazi-Tysklands eksempel på rasehygiene, men var på linje med Karl Evang, "som i 1955 advarer mot at sporene fra Nazi-Tysklands rasehygieniske politikk ikke måtte skremme norske leger fra å ta i bruk rasehygieniske tiltak mot åndssvake."

Sortering av mennesker.

Huxleys og UNESCOs budskap var i følge rapporten at man måtte bli flinkere til å klassifisere og sortere mennesker etter genetisk kvalitet. Utfordringen var blant annet å bli dyktigere i intelligenstesting, og Huxley bygget på Kretschmers typeteori da han utviklet "ideen om pseudointellektuelle og dilettanter". I følge Simonsen mente også den første norske professoren i psykiatri, Ragnar Vogt, at tilsynelatende veltalende mennesker som svinger seg opp og gjør karriere, i realiteten kunne være intellektuelt og moralsk undermåls. "Disse menneskene er vanskelig å identifisere og diagnostisere fordi de framstår som normale. Bare det psykiatrisk sakkyndige blikket, supplert av intelligenstester kan gjennomskue og avsløre denne fordekte typen av åndssvakhet", heter det i rapporten.
I følge programdokumentet til Huxley var bare mellom 10 og 20 prosent av befolkningen i den vestlige verden i stand til å ta høyere utdanning. "Mentalt syke og mentalt tilbakestående måtte selvsagt ikke undervises. Demokrati, rettferd, toleranse og utdanning skulle være forbeholdt den delen av verdens befolkning som holdt kvalitative mål. Den mest avanserte vitenskapen måtte tas i bruk for sortering av menneskematerialet, mellom verdige og uverdige."

Rapporten beskriver hvordan krefter innen både rase- og mentalhygiene gikk sammen for å fjerne barn fra sitt miljø. Kampen for fred måtte begynte med barneoppdragelsen og skolen. Ideen om barna som nasjonens eiendom fikk ny kraft. De hjemløse, foreldreløse og fordrevne barna ble på samme tid både ofre for krigen og en trussel mot freden, heter det i rapporten.

Oppdragelse til fred.

Samtidig med at UNESCO utformet sitt prinsipielle program, ble det arrangert en kongress i Zürich, der oppdragelsesspørsmålet sto i sentrum. Her ble det slått fast at det å skilles fra mor er det mest skadelige traumet krigen kan påføre et barn. Å være vitne til krigshandlinger er langt mindre skadelig enn å miste kontakten med familien. Konferansen uttalte at det var en langt bedre løsning for foreldreløse barn å bli adoptert inn i en familie framfor å vokse opp i institusjon. Det var dessuten en enighet blant fagfolk internasjonalt om at en burde unngå å sende barn ut av hjemlandet. Barn skulle hjelpes, støttes og tas hånd om i hjemlandet, så langt det var mulig. Ingen barn skulle tape nasjonalitet.
Men dette var et ideelt mål, og mange av barna kom til å bo i spesielt organiserte barnebyer eller "chindren's communities". Hundretusenvis av mer eller mindre hjemløse barn ble sendt på kryss og tvers av Europa i etterkrigstida. Engelske myndigheter var ledende i å organisere masseforflytninger av barn i Tyskland etter krigen. Rapporten forteller om store forflytninger av barn innenfor Europa og hvordan unger ble fordelt til familier på "slavemarkedet", der bøndene plukket ut de arbeidsføre guttene og jentene først. Søsken ble brutalt skilt.

I USA var tusenvis av familier villige til å adoptere engelske barn. Children Act fra 1948, som skulle bety en ny giv i engelsk barnevern, ga fortsatt hjemmel for at lokale engelske myndigheter skulle sende barn som var født utenfor ekteskap og på andre måter var sårbare og utsatte, som emigranter til den andre siden av jorda. Under krigen hadde svenske myndigheter i samarbeid med private hjelpeorganisasjoner tatt i mot omkring 70 000 finske barn på humanitært grunnlag. Mange av de svenske fosterfamiliene eller besøksfamiliene greide å få adoptert finske barn, mens det i Finland satt fortvilte foreldre som var blitt lurt og fratatt barnet på falske premisser. Omkring 14 000-15 000 finske barn ble adoptert i Sverige og kom aldri tilbake til Finland.

ooooOoooo

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no