På slottet Hohenhorst utenfor Bremen drev organisasjonen Lebensborn barnehjem. Det var et praktfullt sted omgitt av et stort parkanlegg og etter kapitulasjonen i 1945, kastet amerikanerne sine øyner på stedet og ønsket å ha det til egne formål. Barna, som fortsatt befant seg der, måtte ut snarest mulig - her begynner historien om ”Fiskebodabarna”. 30 barn ble sendt til Sverige og det var da fastslått at disse var norske statsborgere, som i løpet av krigsårene var blitt sendt av Lebensborn i Norge til Tyskland for å bli adoptert der.
Barna ble fraktet til Sverige med båt og ble samlet i en forlegning på stedet Fiskeboda utenfor Katrineholm, og derfor er de i ettertid blitt omtalt som ”Fiskebodabarna”. I svenske aviser ble de omtalt som barn funnet i tyske konsentrasjonsleire og med ukjente foreldre. Det svenske folket ble anmodet om å henvende seg til Statens Utlendingskommisjon for å få et barn. Det gikk forbausende lett å ”bli av” med barna, men livet videre ble nok ikke like enkelt og flere av barna byttet familie flere ganger før de fikk en mer stabil tilværelse.
Flertallet av de svenske krigsbarna lever sannsynligvis uten kjennskap til sannheten om sitt egentlige opphav og deres anonymitet har krav på både respekt og vern.
Noen av dem er imidlertid delvis kjent med sin egen historie og er medlemmer i NKBF. Turid Edèn har gitt saken et ansikt ved å fortelle sin historie i svenske medier og oppfordret andre til å ta kontakt.
3-4 april lyktes det Turid å samle fem av ”Fiskebodabarna” hos Laurits i Ryssby, som ligger i idylliske Småland. Hit kom Kari fra Dublin, Gudrun fra København og Dennis fra Stockholm. Turid hadde mannen sin med og Laurits, sammen med sin kone Stina, stilte hele hjemmet sitt til disposisjon og ordnet alt fra mat og drikke til sengeplass. Det er utrolig å oppleve slik gjestfrihet og de hadde gjerne sett at hele styret i NKBF kunne komme, men det ble vanskelig. Leder, kasserer og sekretær kjørte nedover fredag ettermiddag. Først søndag etter lunsj klarte vi å rive oss løs og det skyltes mest, at vi alle hadde en lang hjemreise.
Det er alltid litt spennende og usikkert hvordan et slikt møte skal foregå og om vi hadde andre ting felles enn dette med våre mødre og fedre tilhørende den tyske okkupasjonsmakten. Usikkerheten ble raskt borte og vi opplevde en fantastisk helg, der vi hadde det hyggelig sammen og selve årsaken til at møtet fant sted, ble tatt frem i ”porsjoner”, slik at vi kunne samtale om mye annet innimellom. De fem, som ble adoptert i Sverige hadde ikke møtt hverandre før (med unntak av Turid og Lauritz) og hadde mye å snakke sammen om i den sammenhengen. De har hatt ulike oppvekstforhold, men har felles opplevelser av at noe ikke var som det skulle i livene deres, men at dette ikke skulle snakkes om. Noen har møtt sine norske mødre, mens andre ikke har blitt kjent med sin egen identitet før etter at mødrene var døde.
Den bakenforliggende historien, er også stort sett ukjent for dem, så de hadde mange spørsmål vi har prøvd å besvare etter beste evne og med støtte i Lars Borgersruds bok/rapport ”Overlatt til svenske myndigheter”. Med undertittel: De norske krigsbarna som ble sendt til Sverige i 1945. For samtlige var dette deres første anledning til å snakke om opplevelsene sine sammen med andre, som forstår og vet hva de snakker om. Det er sterke følelser som hentes frem og ikke alle har like lett for å sette ord på slike følelser, så da er det viktig å gjøre noe helt annet.
Uten mat og drikke pluss litt til……
Stina hadde det travelt på kjøkkenet og hun fikk god avsetning på maten. Vi skravlet uhemmet rundt matbordet og etterpå måtte vi ut og røre på oss før vi spiste enda litt til. Hva er vel bedre enn en liten villsvinjakt? Ikke for å felle villsvin, men håpet om å få se dem i deres rette omgivelser. Laurits viste veien over åker og eng og inn i skogen til en villsvinfarm. Dessverre ville ikke villsvinene vise seg, men vi så sporene etter dem. Det gjorde egentlig ikke så mye, for vi hadde en fin tur og en god pause fra de litt tyngre tingene vi var samlet rundt.
Turid hadde med en del videoopptak, som omhandlet krigsbarnsaken, fra programmer både på norsk og svensk TV. Etter å ha sett disse programmene, ble det selvsagt enda flere spørsmål, som vi håper ble tilfredstillende besvart. Det ble etter hvert behov for å ”ta kvelden” og i Lauritz’ hus er det mange rom, så plutselig hadde alle funnet seg et sted å ligge og det ble stille i huset……..
”Fiskebodabarna” fikk en vanskelig start på livet og selv om mange gir uttrykk for å ha hatt en rimelig god oppvekst, så bærer de med seg inntrykk og opplevelser fra de første barneårene, som har gitt dem en opplevelse av å være annerledes.
Vi håper dette treffet gir dem et lite puff til å holde kontakten med hverandre. Vi fra styret i NKBF, som fikk være med på denne helgen i Ryssby, er beriket og har nok en gang fått bekreftet viktigheten av å ha noen å snakke med om vanskelige ting.
ooooOoooo
(C)2004 NKBF
Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no