|
«Ei jente med en
unge på hofta kommer langsomt opp landgangen. Hun har et
rosete skaut på hodet, og kanskje det er derfor Emilie
legger merke til henne. Fargene roper frekt blant alt det
slitte og blasse: jentas egen vindjakke, ungens lusekofte,
klærne til karer og kvinnfolk som trenger på bak henne.
Karene har skjermluer og tovete gensere, kvinnene grå kåper
som kanskje har vært grønne, blå eller brune da de var nye.
Jenta blir dyttet fram av alle som ikke kan komme fort nok
om bord i hurtigruta. For nå skal de hjem, endelig, til
Bosekop og Skaidi, til Mehamn og Berlevåg, til Kiberg og
Neiden, til plassene de ble fordrevet fra den svarte høsten
for knapt to år siden.»
Det er sommeren 1946. Emilie fra Skarpsno i Oslo, drar
til Finnmark som frivillig, blant Fredsvennene der treffer
hun engelskmannen Jack Travis. Sammen tar de på seg oppgaven
å styre et overgangshjem for Lebensborn-barn som skal
gjenforenes med sine norske mødre eller adopteres bort.
Kjersti Ericsson har skrevet en gripende roman om et
vanskelig kapittel i vår etterkrigshistorie. De mange
barneskjebnene som trer frem i denne boken er skildret med
stor innlevelse. |