barnet_han_ikke_kunne_glemme  (12.06.05)

BARNET HAN IKKE KUNNE GLEMME

Bjarne Brunborg fortalte i et intervju med Norges Krigsbarnforbund i juli 2003 om sin tid på Lebensbornhjemmet på Hurdal Verk i 1942. Som 16 åring jobbet han som fyrbøter og i tillegg hadde han ansvar for å gå flere runder om natten for å sjekke at barna hadde det bra. Historien sto i Røtter nr. 4 / 2003. Her er et kort sammendrag av historien om barnet, bare for å friske på hukommelsen.

Krigsbarnet jeg ikke kan glemme.

Øynene til barnet har fulgt meg hele livet og jeg synes det er på tide å fortelle denne historien. Aller helst skulle jeg gjerne vite hva som skjedde med barnet videre i livet og derfor vil jeg også at denne historien skal bli gjort kjent.

Under mine nattlige runder der jeg skulle sjekke at alt var bra med barna, opplevde jeg en underlig kontakt med ett av barna. Det barnet må ha vært det eldste av dem alle og lå i en annerledes seng enn de andre. Kanskje kan det mer kalles en "binge" eller lekegrind. Hver gang jeg kom inn reiste dette barnet seg opp og ble stående mens jeg gikk runden til alle barna. Straks jeg kom tilbake til lysbryteren for å slå av taklyset, la barnet seg ned igjen. Dette gjentok seg hver natt i ca åtte måneder og jeg ønsket inderlig at jeg kunne ha tatt barnet med meg da jeg reiste. Jeg vet ikke om det var en gutt eller pike, men jeg mener bestemt at dette må ha vært det første barnet som ble født på Hurdal Verk. Jeg arbeidet der til slutten av 1942.

Nå har de to møtt hverandre etter over 60 år. Barnet han ikke kunne glemme ble døpt Wolfgang Jaehn. I dag heter han Jan Audun Jaehn, er 64 år og bor i Horten. Jeg skal forsøke å gi dere en smakebit av hva som har skjedd siden vi satte historien i Røtter og på hjemmesiden.

Datteren til Jans kone var inne på NKBF's hjemmesider i februar i år, så historien til Brunborg og kontaktet umiddelbart sin mor. Kunne dette være Jan? Jans kone Anita lot ikke tiden løpe fra seg, hun tok straks kontakt med Brunborg og fortalte at de har et bilde av Jan fra den gang. Bildet ble skannet og sendt til Brunborg, som der og da kunne bekrefte at dette var ”barnet han ikke kunne glemme”. Et par dager senere var Brunborg på besøk hos Jan og Anita i Horten. Kontakten mellom dem var til stede fra første øyeblikk. De bestemte derfor å ta en tur til Hurdal alle tre. Jan har ikke vært der etter at han ble flyttet ut av Lebensbornhjemmet. NKBF`s leder var så heldig å få være med da de sammen reiste til Hurdal nå i mai. Forventninger til turen var vel i utgangspunktet å få se stedet igjen. Tilfeldigheter gjorde at det ble mye mer.

Noen uker tidligere var Brunborg på et eldretreff i Hurdal. Der fortalte han historien om sitt virke på Hurdal Verk og om barnet han ikke kunne glemme. En journalist, Ove Dehli, som var til stede viste seg å være sønn av distriktslegen i Hurdal under krigen. Han fattet interesse for historien og ville møte oss for å skrive i Eidsvoll Blad.

Søndag 22.mai dro vi, spente og forventningsfulle til Hurdal. Først var Jan og Anita forsinket fra Horten og så var Dehli forsinket. Disse tilfeldighetene førte til at da vi kom til Hurdal Verk, som nå er Folkehøyskole, var et større arrangement der akkurat ferdig, og vi kunne fritt gå inn i bygningen for å se oss om. Dehli hadde funnet frem sin fars dagbok fra krigsårene. Her skriver legen bl.a. at han ved behov var vikar på Hurdal Verk og hjalp til med mødre og barn. Han skriver videre at det var mye av sykdommer som difteri, dysenteri, krupp og engelsksyke. Da tyskerne trakk seg ut satt han igjen med alle barna, noen gravide kvinner og en NS-jordmor. Han sier videre at været var så fint den våren at alle barna lå ute og ”ble brune som negrer”. Legen hadde også gjort notater knyttet til arrestasjonen av Brunborgs far. Det var veldig spesielt og sterkt å få et lite innblikk fra en som var til stede den gang.

Inne i bygningen pekte og fortalte Brunborg om hva som hadde vært i de ulike rommene. Dehli gikk for å hente skolens rektor, som han trodde ville synes det var hyggelig å hilse på oss. Rektor Jon Petter Stangeland inviterte oss inn på sitt kontor. Det første som møtte oss der var boken ”Krigens Barn” av Kåre Olsen. Forklaringen var at Stangeland skriver en historie om Hurdal Verk i forbindelse med et stort jubileum som skal være i november. I den forbindelse har han vært i kontakt med Kåre Olsen for å få stoff om tiden som Lebensbornhjem. Han hadde også fått bilder, og her kunne Brunborg identifisere flere av personene. For Brunborg ble dette en stund hvor han fikk gjenoppleve minner fra den gang, for Jan ble det et møte med sine første barneår, samtidig som han nå fikk sitt navn inn i historien om Hurdal Verk. En fantastisk dag, hvor selv værgudene var med oss, ble avsluttet med deilig middag hjemme hos Brunborg. Her så Jan plutselig et bilde av Brunborg fra han var ca 20 år. Jans spontane reaksjon var, ”dette må være deg, jeg kjenner deg igjen”.

Det er vanskelig å gjenskape den stemningen denne dagen gav. Jeg håper likevel at dere som leser dette har glede av å se hvordan Brunborgs historie endte. Tusen takk til Brunborg, Jan og Anita for en flott dag, og for at jeg fikk lov å dele den med dere.

Takk også til Ove Dehli og Jon Petter Stangeland.

Gerd-Inger Resch

Leder i Norges Krigsbarnforbund

ooooOoooo

(C)2005 NKBF

Tilrettelagt for internett av Norges Krigsbarnforbund (NKBF). Homepage: http://www.nkbf.no